Da omfanget av Anders Behring Breiviks berserkergang med bomber og geværer gikk opp for meg, fikk jeg et déjà vu, til en desemberdag nesten tjue år tidligere, under krigen på Balkan.

Jeg var i et kapell utenfor den kroatiske byen Podrovska Slatina. På gulvet foran meg lå likene av 34 eldre mennesker, som var blitt drept et par dager før. Deres eneste forbrytelse var at de sto i veien for den farlige fiksjonen som kalles «etnisk renhet». De var kroater, men ifølge deres bødler, en gruppe serbiske soldater, burde de vært serbere. Derfor kunne de utryddes, utviskes, korrigeres, omtrent som om de hadde vært grammatiske feil i en skolestil, som nå med viskelær ble fjernet fra det papir de hadde forurenset med sin tilstedeværelse.

Det var et balkansk Utøya, begått av sinte, unge menn med desperat behov for å bekrefte hvem de var, og i det at de var etniske serbere hadde de funnet det enkleste og mest dødbringende svaret av alle.

Jeg var den gang ikke klar over at det jeg så kun var begynnelsen. Denne etniske rensingen av Balkan nådde sitt blodige høydepunkt i juli 1995, da 8.000 menn og gutter fra den bosniske byen Srebrenica ble ført ut i skogen og henrettet. Den siste større gruppen ble myrdet den 22. juli, samme dato som Breivik utførte sin massakre.

8.000 drepte - det er over hundre Utøya-er. Men drapene på Balkan, som i løpet av fire år talte hundretusener, krevde mer enn hundre Breivik-er. Det krevde tusen Breivik-er, ti tusen Breivik-er. Hvor kom de fra? Satt de på hvert sitt gutterom og bare ventet på klarsignal til sine syke fantasier? Hva fikk alle disse balkanske Breivik-er til å snu hodet i samme retning, og i én samlet bevegelse trykke på avtrekkeren?

Det er bare ett mulig svar. De var ikke gale, disse titusener unge morderne. De var sanksjonert av et livssyn, et nasjonalistisk raseri som fortalte dem at de ikke kunne leve sammen med noen som var etnisk, kulturelt eller religiøst forskjellige fra dem selv, og at forskjellene rettferdiggjorde ethvert overgrep, også det ultimate, nemlig drap.

Et hvert samfunn balanserer på en alltid nyslepen knivsegg mellom anstendigheten og barbariet, og det skal så lite til, før balansen tipper, en umerkelig forskyvning i ordvalget når andre menensker omtales, en råhet, som fra å ha hørt hjemme på gaten eller i nattens sene timer når alkoholprosenten stiger til det uhåndterlige, plutselig blir offisiell retorikk, og då er den oppfattningen av medmennesket som målskive, som normalt er forvist til kriminelle bander og de militære barakker, plutselig allemannseie, ikke lenger en skjult inivitasjon til vold, men en åpenlys. Og et alltid latent, lurende anarki bryter løs. Mordlysten griper aldri flertallet i et samfunn, men den kan gripe tilstrekkelig mange til at flertallet lar seg gjøre til kujoner og blir tause bivånere til en vold som ikke lenger kjenner grenser. Det er ikke galskapen som kommer til makten, det er sivilisasjonen som bryter sammen, og vårt potensial for ondskap som ikke lenger lar seg undertrykke.

Jeg legger ikke skjul på at jeg fikk enda et déjà vu da innholdet i Breiviks manifest på nettet ble kjent. Ordvalget og tankegangen minnet meg på debatten som, etter ti år med Dansk Folkeparti som medieyndling, var blitt dagligdags i et stadig råere Danmark. Men Danmark er ikke Balkan, Norge langt mindre. Én grense ble aldri overskredet, den mellom ord og handling. Men Breivik overskred den.

Er Breivik bare en galning? Hvis han er det, behøver vi ikke stille noen spørsmål som samfunn eller fellesskap. Så forblir han et sort, ugjennomtrengelig hull i vår kollektive erindring. Han kom ut av ingenting, et ugjennomskuelig sammensurium av mentale forstyrrelser, og han vil forsvinne tilbake til det samme ingenting som overmedisinert grønnsak i en statlig gummicelle.

Hvis vi skal tro ham selv, finnes det intet privat motiv for massakren. Det er på fellesskapets vegne han handler. Han ser på seg selv som et eksempel til etterfølgelse, en modig mann med stor offervilje. De drepende skuddene han avfyrte på Utøya, er startskudd i en ny frihetskamp, som begynner med Breivik selv. Han har historien på sin side, og én dag vil også folket støtte ham: I 2083 vil den ondskapsfulle karikaturen på frihetskamp som han startet en sommerdag i 2011, bli kronet med seier. Slik tenker en terrorist, ikke en galning. Og begrunnelsen hans er ikke ny. Vi har hørt den mange ganger de siste årene, bare at ingen av hans meningsfeller har dratt like drastiske slutninger av den som ham.

Likevel blir det for enkelt å si at Behring Breivik er ekstremutgaven av den nye høyresida som nå vokser fram i Europa. I motsetning til sine våpenbrødre på Balkan skjøt jo ikke Breivik dem han så som etnisk forskjellige fra ham selv. De han drepte på Utøya, var dem som mente vi kan leve sammen med folk fra andre kulturer og sammen skape nye fellesskaper - de som ville blande kulturer. Men i virkeligheten er Breivik selv like blandet og sammensatt som dem ham skjøt på, og kanskje var det derfor han skjøt. Han ville overdøve tvilens nagende, hviskende stemme, som plager ham med at renheten han så desperat og karnevalsaktig prøver å inkarnere, er en illusjon.

Breivik framstiller seg som norsk nasjonalist, men ikke noe i hans manifest tyder på at han har lest noen av klassikerne - fra Snorres saga om Olav den Hellige til Knut Hamsun - som han påberoper seg i retten. Han kaller seg kristen, men evner ikke underbygge sin tro med et eneste bibelsitat. Han hevder å ha stor historisk innsikt, men kildene hans begrenser seg til esoteriske pseudovitenskapelige brokker, snekret sammen via internett til et særegent verdensbilde. Han viser til Tempelridderne, men fascinasjonen hans for middelalderens hemmelige ordener er som hentet ut av bestselger-industrien etter Dan Browns «Da Vinci-koden».

Breiviks viktigste åndelige føde i de avgjørende dannelsesårene da han forbereder sin grusomme dåd, er den samme popkulturen som enhver tenåring omgir seg med. Og i sin selvvalgte ensomhet på gutterommet er det nettopp det han er - en mann på rundt tredve som aldri kom seg ut av puberteten. En voksen mann ute av stand til å leve en voksen manns liv, som bor hjemme hos mor mens han bygger bomber og øver seg til massakren. Passer han dermed bedre til en psykiatrisk diagnose enn til å dømmes som forbryter?

I et fortvilt forsøk på å bevise for retten at sønnen ikke er ond, men gal, beskriver moren hans merkelig labile atferd overfor henne: kald og utilnærmelig i det ene øyeblikket, fysisk overveldende i sin ømhet i det neste. Rart for en voksen mann, ja visst, men ikke for den tenåringen Breivik var forblitt.

«Paranoid» lød diagnosen fra det første psykiaterparet. Breivik tror telefonen hans er avlyttet, han ser sivilt politi overalt. Er det paranoia? Eller snarere en instinktiv, nærmeste profesjonell årvåkenhet hos en som forbereder det største terrorattentatet i norsk historie?

Utilregnelig - og derfor med krav på menneskelig overbærenhet - slik argumenterte aktor på siste dag av rettssaken. Bare et samfunn som har mistet sin historiske hukommelse og latt seg blende av sin egen søken etter trygghet, kan dømme slik.

Én ting må vi aldri må glemme når vi minnes 22. juli: Ikke bare er Breivik en samvittighetsløs massemorder. Det var det beste i oss han forsøkte å drepe, og det kunne han bare gjøre med slik morderisk presisjon fordi han representerte det verste i oss. Ikke den gales fortapthet, men den ondes målrettethet.

Det var et varselsskudd Anders Behring Breivik avfyrte på Utøya.

Hørte vi det?

Det er dét spørsmålet som blir avgjort når dommen faller.

Oversatt fra dansk av Cato Fossum.