Da omfanget av Anders Behring Breiviks berserkergang med bomber og geværer gikk opp for meg, fikk jeg et déjà vu, til en desemberdag nesten tjue år tidligere, under krigen på Balkan.

Jeg var i et kapell utenfor den kroatiske byen Podrovska Slatina. På gulvet foran meg lå likene av 34 eldre mennesker, som var blitt drept et par dager før. Deres eneste forbrytelse var at de sto i veien for den farlige fiksjonen som kalles «etnisk renhet». De var kroater, men ifølge deres bødler, en gruppe serbiske soldater, burde de vært serbere. Derfor kunne de utryddes, utviskes, korrigeres, omtrent som om de hadde vært grammatiske feil i en skolestil, som nå med viskelær ble fjernet fra det papir de hadde forurenset med sin tilstedeværelse.

Det var et balkansk Utøya, begått av sinte, unge menn med desperat behov for å bekrefte hvem de var, og i det at de var etniske serbere hadde de funnet det enkleste og mest dødbringende svaret av alle.