Varsku fra øst

Kloke analyser og banal kulturkritikk fra en av Russlands fremste intellektuelle.

# # Som naboer til et Russland i forfall og kaos er det rart at vi nordmenn ikke bekymrer oss mer. Nettopp her ligger også Vestens problem, skal vi tro den russiske kulturfilosofen Grigorij Pomerants. # Vi er bevisstløst oppslukt av egen velferd og materialisme, mens det 21. århundrets utfordringer tårner seg opp i horisonten. I Russland er livssituasjonen en ganske annen, og det er vanskeligere å fjerne seg fra problemene. Pomerants sier det på denne måten: «Det er lettere å tenke på dette i Russland, fordi landets krise ikke er et eller annet sted eller kommer en eller annen gang, men pågår her og idag.»

Åndelig

Pomerants, født i 1918, skal være blant Russlands vik-tigste tenkere i dag. Det sier derfor en del om våre kunnskaper om nabolandet i øst at han til nå har vært ukjent i Norge.

Peter Normann Waage er den som har oppdaget ham her hjemme, og fått ham utgitt på norsk. «Utgang fra trancen» er i tillegg Pomerants første oversettelse utenfor Russlands grenser, og boka er slik sett en litterær begivenhet. Endelig får vi høre en av Russlands egne stemmer, og forventningene er store. «Utgang fra trancen» inneholder en rekke essay og artikler, fra sekstitallet og fram til i dag.

Her finnes samtidskritikk, litterære og filosofiske analyser, russiske virkelighetsbilder og større, internasjonale overblikk. Spennvidden er stor, men forfatterens åndelige ståsted er lett gjenkjennelig, enten han snakker om litteratur, politikk eller religion. Tro og tanke, følelser og fornuft - hos Pomerants er disse livsaspektene nøye vevd sammen, og politiske holdninger er like mye preget av religion som av såkalt rasjonell tenkning. Alt henger sammen, og åndeligheten finnes ikke bare i kirken, men også i hverdagen. Bokas styrke og originalitet ligger nettopp her. Verre er det med forfatterens syn på samtida.

Utdatert

Pomerants vil sikkert finne lesere i Norge, men neppe på bakgrunn av sin kulturelle samtidsanalyse. Denne er på noen områder så gammelmodig og utdatert at det rett og slett er trist å se.

Pomerants' kritikk av amerikansk massekultur og moderne filosofi er ytterst uoriginal, og dessuten banal og sørgelig forterpet. Det samme gjelder den innbitte motviljen mot fjernsynet, og det er forunderlig at følgende er skrevet av et intelligent menneske i 1997: «Samfunnet er delt mellom dem som gir seg hen til tv-kinoens sammensurium av aggresjon, sex og sensasjoner - og de hardnakkete leserne.» Synd å måtte si det, men så enkel er verden bare i øynene til den som er begravd i bøker. Av og til er Pomerants også farlig nær det pompøse, når han i stort alvor påpeker hvordan - i motsetning til oss andre - han grubler over verdens forfall. Han kan ha rett i analysene, men det handler altså om å kommunisere med leseren. «Det viktigste, det som gir livet mening, er gått tapt overalt,» sier Pomerants. Men den kjøper vi altså ikke.