Varslere og frykt

Vi undrer oss over at det i norsk varslingsdebatt trekkes konklusjoner på et grunnlag der fragmenter blir forstørret til det hele og fulle bildet av virkeligheten.

REGELMESSIG LESER VI i media at varsling er farlig for arbeidstakerne. Viktige spørsmål i kjølvannet av de mange oppslagene er hvilket inntrykk norske arbeidstakere får av en varslers skjebne, og hvilke konsekvenser et slikt inntrykk kan få. Bidrar mediebildet av varslernes skjebne til å fremme diskusjoner, meningsutvekslinger og påpekning av kritikkverdige forhold på arbeidsplassene? Neppe. Det skapes et feilaktig bilde av situasjonen for norske varslere, og mot bedre vitende fyrer fagfolk oppunder. Ja, det er varslere som straffes - og det hardt. Men, forskning vi og andre har gjort, viser at de representerer et klart mindretall. Mindretallets historier er viktige, men budskapet som blir fortrengt er at for majoriteten hjelper det å varsle og erfaringene er positive. Oppslagene om varsling har primært fokusert på dramatiske varslerhistorier. Det presenteres tall som viser at mange arbeidstakere frykter konsekvensene av å si ifra om kritikkverdige forhold. Nå sist i begynnelsen av november. Aftenposten presenterte tall fra egen gjennomført undersøkelse som viser at en av fem arbeidstakere frykter sanksjoner hvis de sier ifra eller varsler til en overordnet om problematiske forhold på jobben. Og, det er størst frykt blant ansatte i offentlig sektor. Undersøkelsen får bred omtale i en rekke medier og nå som tidligere i varslingsdebatten kappes professorer, forskere og fagforeningsrepresentanter om å kommentere saken.

MEDIA OG «ekspertkommentatorene» presenterer et bilde av norsk arbeidsliv som et hierarkisk, autoritært og lukket rom i samfunnet. I dette bildet manes arbeidstakere til taushet fordi psykopatiske ledere, i tråd med psykopatens trekk, ikke tåler innsigelser eller kritikk og er fullstendig uberegnelige. Hvis kommunikasjon og ytringsfrihet er temperaturmålere på et demokratisk arbeidsliv, ser vi her et demokrati på frysepunktet. Hvem og hvor mange kjenner seg igjen i dette bildet? Har det virkelig ikke spilt noen rolle å ha en virksom og kraftfull fagbevegelse som har kjempet frem medbestemmelsesrettigheter, kommunikasjonskanaler og levelige arbeidsbetingelser for arbeidstakerne? Er plasstillitsvalgte og verneombud i virksomhetene totalt passive med hensyn til å ivareta arbeidsmiljøbetingelsene for oss arbeidstakere og fremme vårt syn og våre interesser?

SELVSAGT SPILLER både fagbevegelse og lokale tillitsvalgte og vernombud en sentral rolle, og de gjør en viktig jobb. Og selvsagt er det ikke slik at norsk arbeidsliv er udemokratisk, dominert at uhygge, konspirasjon og taushet. Foreliggende arbeidslivsforskning viser at de aller fleste arbeidstakere trives på jobb, har et godt forhold til kolleger og ledere, har innflytelse - de har virksomme medbestemmelseskanaler. Dette er i tråd med intensjonene i norsk lov- og avtaleverk. Arbeidsmiljøet kan bli enda bedre, og innflytelsen større. Behovet for forbedringer variere fra virksomhet til virksomhet. Men, la det være helt klart: Foreliggende forskning i Norge viser at bildet av varsleren i kamp mot den psykopatiske leder og det konspiratoriske arbeidsfellesskap kun er en flik av bildet. Sett fra et journalistisk ståsted vil varslerens ensomme kamp mot overmakten være salgbar, ganske enkelt fordi det er opprørende. Vi forstår derfor at det kan være uinteressant å slå opp at fire av fem ikke frykter sanksjoner ved varsling. Det som virkelig er problematisk, er at forskere og professorer legitimerer frykten ved å slå fast at varsling per definisjon er forbundet med stor risiko. Videre uttales det at arbeidstakere må tenke seg grundig om før de sier noe, fordi sanksjonene er vonde og det går ille med varslerne. Arbeidstakere oppfordres til å vurdere og handle ut i fra en verste-falls-tenkning.

I VÅR BOK OM varslere presenterer vi forskning som viser at det stort sett går bra å varsle. 83 prosent av reaksjonene som varslere har blitt utsatt for er av positiv karakter (noen få knytter endog forfremmelse til det å varsle). Og, varslingen er for to av tre effektivt ved at de alvorlige kritikkverdige forholdene endres til det bedre. Men det er riktig at for noen varslere går det galt. Våre data viser at 17 prosent av reaksjonen er negative. Hva betyr det så at man får negative reaksjoner? Vi har undersøkt dette gjennom dybdeintervjuer med arbeidstakere som har erfart sanksjoner. Det dreide seg om straff i form av sosial utestengelse, karrieremessig stagnasjon, refs, baksnakking og mobbing. Dette var sanksjoner i kjølvannet av å melde ifra om saker som også sett utenifra var grove og alvorlige. På bakgrunn av disse intervjuene kunne vi ha trukket slutningen; det går ille med varslere. Det ville vært en forhastet konklusjon av to grunner:

FOR DET FØRSTE gikk det ikke ille med alle varslerne som ble negativt sanksjonert. Vi må altså allerede her nyansere (og komplisere) bildet. Dramatikken og belastningen i de negative reaksjonene ble oppfattet forskjellig av varslerne. Til tross for negative reaksjoner, sier de fleste: «Jeg ville gjort det samme om igjen i dag.» Disse arbeidstakerne sa ifra og varslet fordi de mente dette var det eneste rette å gjøre. For det andre må man være bevisst hva man generaliseres ut fra; som man spør får man svar. Når man tar utgangspunkt i historier om varslere som blir sanksjonert, så vil konsekvensene av varslingen selvsagt også fremstå som negative. Dette er elementært. Vi undrer oss over at det i norsk varslingsdebatt trekkes konklusjoner på et grunnlag der fragmenter blir forstørret til det hele og fulle bildet av virkeligheten. Det har i hvert fall lite med forskning å gjøre.

DE VELLYKKEDE varslersakene kan være «kjedelige» ut i fra et journalistisk ståsted, men som forskere skal man forholde seg til foreliggende kunnskapsgrunnlag. Det viser at bildet er nyansert, men når dette ikke formidles bidrar man til å nøre opp under det skremselsbildet av en varslers skjebne som preger medienes oppslag. Det kan kanskje bidra til følgende selvoppfyllende profeti: Jeg leser om at de som varsler straffes. Hvis jeg ser et kritikkverdig forhold på jobben vil jeg ha stor grunn til å frykte dramatiske konsekvenser. Derfor holder jeg munn.Slike profetier er verken politikere, arbeidsgivere, ledere, ansatte, brukere eller borgere tjent med. Vi er avhengig av at arbeidstakere sier ifra. Det er en høy andel som opplever alvorlige kritikkverdige forhold i arbeidslivet. Dette er forhold knyttet til brukerne, til ressurssituasjonen og til arbeidsmiljøet. De aller fleste prøver å gjøre noe med dette ved å ta det opp med sin leder og sine kolleger. Tar frykten overhånd kan heller taushet bli resultatet, noe som sementerer snarere enn løser problemene.