Varslerens siste verk

Billedkunstneren Ole Sjølies bortgang betyr mer enn slutten på et særegent kunstnerskap.

Kommentar

Under Inger Sitters bisettelse tidligere i år så folk at Sjølie levde på lånt tid. Vennskapet til kollegaen mobiliserte krefter til frammøte. Han hadde ei fortid som formingslærer på Fagerborg skole. Gjennom 40 år syklet Sjølie mellom atelieret på Tøyen og skolen. Der innprentet han tegningens betydning som ryggraden i et verk. Den disiplinen kunne trøtte elever. Men mange forsto at han ikke var formalist. Det hadde hans akademiprofessor Jean Heiberg vært. Matisse-elevens distanserte undervisning drev Sjølie og Håkon Bleken til fortvilelse.

Følsomheten sitter likevel i Sjølies form. Det framgår av den sensensitivt rissete «Død russer» fra 1945. Sovjeteren lå på sitt siste leie i Rana, og var sovnet inn da den unge kunstneren satte sluttstrek med fettstiften. Dette var før undervisningen kom i gang på et avnazifisert Statens Kunstakademi, og Sjølie hadde meldt seg som politisoldat i Nordland. Han var født i Fauske.

Møtet med bombete Tyskland på en stipendreise mot spansk kunst, satte spor i sinnet til den høyreiste karen. Underveis svingte Sjølie innom Venezia, for å se Tintoretto i Madonna dell Orto, Scuola di San Rocco og Tizians «Pieta» i Accademia. Deretter fulgte han El Grecos vei til Spania. Der så Sjølie både Altamira-hula med dyr som ble jaktet på og Goyas henrettelsesscene «3. Mai» i Prado. Sa seinere at dette var «forbilder som valgte ham». Hans «Hommage à Goya» fra 1976 viser at det er mer enn ord. Goya hylles mot nattsvart grunn.

Sjølie hadde liten sans for kunsthistorikere som satte hans arbeider på bås. De akademiske kategoriene ble for trange, mente han. Ole Sjølie kunne være sta. Men konferansen i Nasjonalgalleriet, «Revisiting the Surface», ville interessert ham.

Invitasjonen lokket med at internasjonal ekspertise ville nærlese hvitfargens veksling mellom bleknende til ennå lysende i «Det syke barn» av Munch. Manna for en maler som Sjølie. Han viste meg en gang sin artikkel om ansiktet som forenes med puta på mesterverket fra 1885—86. Påpekte samtidig at de mange malinglagene ikke hadde noe med at Munch overarbeidet billedflaten å gjøre. (Det var en hovedgrunn til at publikum i samtida lo av det). Nei, sa Ole. Han ville framkalle forestillingen om overflaten som «skjør materie». Tilføre stoffet en metaforisk merverdi. Inger Sitter sa det var en Munch?sk dimensjon hos Sjølie.

Hans siste maleri heter «Livsbroen trues». Det minner om en buet skjelettstruktur over en formørket fond. Men tar også ta form av en lysende kyst som flyktninger søker til.