Vårt behov for ritualer

Mange hevder at vår tid er underernært på meningsfulle ritualer og arbeider aktivt for å gjenopprette det antatte ernæringstap. I kirken kalles denne nye entusiasmen «liturgisk fornyelse», utenfor kirken kalles det rett og slett for«ritualskaping».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Av denne utenomkirkelige ritualskaping finner vi to varianter, nemlig det regisserte og det spontane ritualet. Et regissert rituale er planlagt nøye utfra en bestemt intensjon og inkluderer nyskapinger som navneritualer, menstruasjonsritualer og andre typer ritualisering av livssyklusen. Det spontane ritualet derimot er ofte folkelig og «skjer» i forbindelse med sorg og død, for eksempel som da kong Olav døde og Slottsplassen i Oslo plutselig var omgjort til et kjempealter av tente lys.

Er disse nye ritualene «ekte», og er det selvinnlysende at ritualer er et gode? spør kritikeren. Utfra historier om enkebrenning og omskjærelse vil mange hevde at ritualer like gjerne kan fungere undertrykkende. Det mente også våre reformatoriske forfedre den gang de gjorde opprør mot den latinske messen, skriftemålet, avlaten og pilegrims-påbudene som pavelig ritualåk og ugudelig kult. Vår arv er dermed et ambivalent og vaktsomt forhold til ritualenens plass og betydning. Vi er skeptiske både til det «uekte» og til det vi forbinder med overflatisk «føleri» og «effektmakeri».

Sist gang ritualskapere og kritikere satte hverandre stevne var i forbindelse med prinsesse Dianas død 31. august i år. Da oppsto det et gigantisk spontanrituale i Londons gater, som varte en uke. Igangsetter for dette ritualet var følelsen av å kjenne Diana og medlidenhet med hennes onde skjebne. Det kom til uttrykk ved at helt vanlige folk oppførte seg som om de hadde mistet en nær slektning, venn eller nabo. Tradisjonen tro strømmet de til for å overvære likskuet, ta et siste farvel med sin kjære, si nødvendige ord - eventuelt gjøre opp for seg. Men da Diana rent faktisk verken var slektning eller nabo, og likskuet rent faktisk var lukket for dem, opprettet de spontant og helt uten diskusjon en rekke imaginære likskuer på gater og offentlige steder der de ritualiserte andakt og avskjed med den avdøde på sin egen måte. I fraværet av det faktiske liket ble det satt opp store fargebilder av Diana på disse andaktsstedene.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer