Vårt behov for ritualer

Mange hevder at vår tid er underernært på meningsfulle ritualer og arbeider aktivt for å gjenopprette det antatte ernæringstap. I kirken kalles denne nye entusiasmen «liturgisk fornyelse», utenfor kirken kalles det rett og slett for«ritualskaping».

Av denne utenomkirkelige ritualskaping finner vi to varianter, nemlig det regisserte og det spontane ritualet. Et regissert rituale er planlagt nøye utfra en bestemt intensjon og inkluderer nyskapinger som navneritualer, menstruasjonsritualer og andre typer ritualisering av livssyklusen. Det spontane ritualet derimot er ofte folkelig og «skjer» i forbindelse med sorg og død, for eksempel som da kong Olav døde og Slottsplassen i Oslo plutselig var omgjort til et kjempealter av tente lys.

Er disse nye ritualene «ekte», og er det selvinnlysende at ritualer er et gode? spør kritikeren. Utfra historier om enkebrenning og omskjærelse vil mange hevde at ritualer like gjerne kan fungere undertrykkende. Det mente også våre reformatoriske forfedre den gang de gjorde opprør mot den latinske messen, skriftemålet, avlaten og pilegrims-påbudene som pavelig ritualåk og ugudelig kult. Vår arv er dermed et ambivalent og vaktsomt forhold til ritualenens plass og betydning. Vi er skeptiske både til det «uekte» og til det vi forbinder med overflatisk «føleri» og «effektmakeri».

Sist gang ritualskapere og kritikere satte hverandre stevne var i forbindelse med prinsesse Dianas død 31. august i år. Da oppsto det et gigantisk spontanrituale i Londons gater, som varte en uke. Igangsetter for dette ritualet var følelsen av å kjenne Diana og medlidenhet med hennes onde skjebne. Det kom til uttrykk ved at helt vanlige folk oppførte seg som om de hadde mistet en nær slektning, venn eller nabo. Tradisjonen tro strømmet de til for å overvære likskuet, ta et siste farvel med sin kjære, si nødvendige ord - eventuelt gjøre opp for seg. Men da Diana rent faktisk verken var slektning eller nabo, og likskuet rent faktisk var lukket for dem, opprettet de spontant og helt uten diskusjon en rekke imaginære likskuer på gater og offentlige steder der de ritualiserte andakt og avskjed med den avdøde på sin egen måte. I fraværet av det faktiske liket ble det satt opp store fargebilder av Diana på disse andaktsstedene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I hundretusenvis strømmet folk til disse spontant skapte «hellige rom» med blomster, lys og skriftlige hilsener. Mange var kristne og muslimer som ba om fred for Diana og kjæresten Dodi i himlenes rike. Andre var mer sekulære i formen, en takk til Diana eller ønsker om alt godt for barna. Noen benyttet anledningen til å lette sin dårlige samvittighet for at de kjøpte skandalepressens blader og kanskje indirekte hadde bidratt til hennes død. Endeløse rekker av mennesker sto hele natten i kø for å komme inn i St. James Palace og skrive i de offentlige kondolanseprotokollene.

Uten liturgisk ledelse av noe slag framviste folk en klar kompetanse. Ved sin praksis kom de til å representere den oppfatning at et hellig rom, et andaktsrom, etableres ved et skifte i menneskers holdning og perspektiv og ikke ved at det reises en kirke eller en moské. Ytre sett manifesterte skiftet seg som «stillhet» og det vi assosierer med verdig oppførsel. Ingen løp eller hoppet på plassen ved blomsterhaugene utenfor Buckingham Palace, ingen ropte eller lo. Alle gikk langsomt, all samtale var dempet, alle ansikter var alvorlige, mange gråt. Ritualiseringen var så enkel at den inkluderte på tvers av alder, kjønn og kultur. Fokus var Diana og døden, og sorgen over hennes konkrete død, mens teologiske spørsmål angående rett tro og korrekt fortolkning av døden var helt underordnet. I disse dødens andaktsrom ble ingen altere innvidd, ingen guder påkalt, ingen hymner sunget, ingen bønner sagt høyt og ingen prester ledet an. Det var opp til hvert enkelt individ å eventuelt gi konteksten en religiøs tydning. Det som dog ikke var opp til hin enkelte, men som ligger implisitt i selve det å ritualisere, var følelsen og vissheten om at nå skjer noe viktig, nå knytter vi bånd, nå er vi med på å definere noe om hva det vil si å være menneske.

En hel verden sto måpende og så på det som utspant seg i Londons gater, og en rekke mediestemmer forsøkte å tolke hendelsen. Mange framhevet identifikasjonsaspektet med en tragisk kvinneskjebne og mente at dette følelsesutbruddet var sunt. Andre var mer kritiske, både mot såkalt føleri og kvasiritualisering. Noen mente å se et tegn på at England mangler samlende symboler, og at kirken ikke fyller sin funksjon. Men én bekymring hadde kommentatorene felles: Hva skal vi kalle det vi ser, er det et rituale eller hva, er det ekte eller uekte?

Mens redselen for «føleri» også henger sammen med vårt syn på kropp, følelser og erkjennelse i sin alminnelighet, springer redselen for det «uekte» ut av en bestemt definisjon av hva et rituale er, og hvem som er autorisert til å skape det. Dette syn på ritualer har tre kjennetegn: ritualer er (1) overhistoriske, (2) magiske og (3) arketypiske.

Påstanden om at ritualer er overhistoriske, betyr at ekte ritualer er tradisjonsbundne, nærmest opprinnelige, og at de bærer en dyp kontinuitet på tvers av historiske epoker og ytre forandringer. Selv om de ikke helt tenkes å være falt ned fra himmelen, så har ritualer en tendens til å bli tolket utfra samme prinsipper som Bibelen: De er gitt en gang for alle og kan derfor ikke strykes ut eller nyskapes, bare nytolkes og reformeres utfra de elementene og språklige uttrykkene som allerede foreligger.

Påstanden om at ekte ritualer er magiske, betyr at det guddommelige eller overnaturlige midlertidig trer inn i det menneskelige i kraft av spesielle bønner og formularer. Men, når ingen guder er påkalt og ingen bønner bedt, kan vi da snakke om et ekte rituale og et møte mellom himmel og jord? I forhold til en slik magisk tenkemåte skaper sørgebegivenheten i London forvirring. For folk oppfører seg jo som om de aldri har trådt helligere grunn, mens det eneste som synes å ritualiseres er erfaringen av det å være menneske. Poenget er at for den troende ligger det implisitt i dette også et utsagn om gud, for den ikke-troende er spørsmålet irrelevant. Utenfor den magiske språkbrukskategori kan med andre ord alle mennesker, uansett tro, møtes til felles ritualisering omkring felles eksistensielle erfaringer.

Påstanden om at ekte ritualer er arketypiske, betyr at de kan beskrives som et hva: D e har enten et spesifikt innhold eller en gitt form, og hvis det som utfolder seg ikke svarer til dette innhold og denne form, så er det ikke et ekte rituale.

Men det finnes andre måter å forstå ritualer på. Innenfor moderne ritualteori blir det mer og mer vanlig å se på ritualer som et hvordan framfor et hva. Det betyr at ritualisering forstås som en allmennmenneskelig uttrykksform som det kan være mer eller mindre av, men som det ikke gir særlig god mening å snakke om innenfor dikotomien sann- falsk, eller ekte- uekte. Når man ser på ritualer om et hvordan og ikke et hva , blir det mer riktig å snakke om grader av ritualisering og ulike kontekster for ritualisering enn å etterprøve hvorvidt nye rituelle uttrykk stemmer overens med autoriserte oppskrifter. Et slikt perspektiv på ritualer gjør det mulig å ta rituelle nyskapinger av mange slag på alvor, enten de er kirkelige, nyreligiøse eller kort og godt folkelige.

Nå viste det seg at den anglikanske kirken i England tok det folkelige sørgeritualet for Diana helt på alvor og nettopp åpnet for tanken om ritualer som et hvordan og ikke bare et hva . Det ukeslange, imaginære likskuet i gatene ble ikke overprøvet eller korrigert teologisk, heller ikke i noen preken, men ganske enkelt integrert som en legitim symbolsk handling og forberedende del av selve det kirkelige begravelsesritualet. Nærmere en million mennesker fulgte denne seremonien. I tillegg ble det arrangert sørgegudstjenester over det ganske land. Det ritualet folk hadde startet, avsluttet kirken.

Tidligere kronikker:

9. september: Hans-Wilhelm Steinfeld: «Når mediene truer demokratiet»

16. september: Dag Steinfeld: «Gjenreis retten til et privatliv!»

24. september: Berit Hoff: «Prinsessen og kannibalene»