Vårt flerkulturelle kongehus

Det skulle en norsk prinsesse til før vi også offisielt fikk bekreftet at Descartes, en av Europas store tenkere, var en gedigen bløffmaker da han skrev: «Fornuften er lik hos alle mennesker» (Discours, 1637). Descartes ville begrunne den universelle fornuftens suverenitet når det gjaldt å forstå den åndelige og utstrakte verden. Med Märtha Louises Engleskole, Astarte Education, har de kongelige bekreftet at det ikke finnes én fornuft, men mange. Som bekjemper hverandre.

Det er denne situasjonen Märtha Louise profiterer på og hun er mye smartere enn sine kritikere. Hun har forstått at kampen om fornuften nå i liten grad foregår i tenkningens verden. Kampen utkjempes i en globalisert verden av makt og marked. Descartes’ «Jeg tenker, altså er jeg» kan med fordel byttes ut med noe moderne: «Jeg tenker lite, altså tjener jeg mye penger». Dermed lever vi i et flerkulturelt samfunn, ikke bare religionene imellom, men mellom utallige grupper og individer. Makt trives i det skjulte; det flerkulturelle er noe ganske uavgrenset som dominerer statsspråket fra regjeringsnivå ned til barneskolen, hvor mange river seg i håret og lurer på hva de har lov til. I denne relativismen vil det flerkulturelle fremtre som monader, opplevelsessentra, som i stadig økende tempo fyller asjettene våre. Siden fornuften og hva vi oppfattet som anstendighet er avgått ved døden, ligger opplevelsessentrene der som skjelvende bobler og forlanger alle samme grad av respekt. De er like gyldige. Det handler om alle boblers kamp mot alle. Finnes forresten integreringsbobla?

Det flerkulturelle kan være dødelig, som mordet på Theo van Gogh i Holland den 2. november 2004. Den bobla som sprekker sist, har vunnet. I den kampen gjelder det å ha mektige forbindelser i utlandet som ustanselig er krenket (hvite negre på Gjøvik er slappere typer enn islamistiske meningsfeller i Syria). Men som regel er det flerkulturelle bare artig, som å spise mer indisk mat, pizza på julekvelden eller kommunisere med usynlige hjelpere.

Prinsessen har fått mye pepper for sine engler. Hun fremstilles som en halvdum hestejente som flyter på sitt gode ansikt. Ingenting er mer feil. De merkeligste kritikere står frem og illustrerer at prinsessen er smartere enn de som angriper henne. Trygve Hegnar sutrer nå plutselig som en god sosialdemokrat over at hun selger englekontakt, men er neppe bestyrtet over Eivind Reiten som fikk 28 mill. etter at han hadde englevakt ved forhandlingsbordet.

Dagbladet liker bare idealistiske prinsesser, ikke sånne prinsesser som gjør hva avisen selv gjør. Avisen fikser ikke at også prinsesser nå må gjøre det de må gjøre, slik også Dagbladet må tjene gryn, siden Paludanen lusker i korridorene. I en glitrende og hatefull artikkel (Kjetil Rolnes, 4.8) beskrives prinsessen som kitsch og kommers men Dagbladet selv har samme dag en hel side annonser for stjernestøv. Her selges signingsbønner og Anne Sofies «Kanal for åndelig energi», ring Ann Sofie, tlf. 829 95 613 hvis du føler sterkt for det.

Det er i en slik situasjon at Märtha Louise griper sjansen og setter inn et moderniseringsgrep. Jenta vår har forstått at nordmenn, særlig de etniske, er blitt et engstelig, rødøyet folkeferd på reise til nattens ende. For hva er et menneske verdt nå? Du kan selge nyra di, eller opptre statistisk i en rapport om kjøpekraft. Hva mer drømmer du om?

Det hjelper ikke lenger med karamellisert eplepai, lange joggeturer, marinert indrefilet eller badeferier i Bulgaria. Vi er litt redde for framtida nå, drømmer oss bakover og mange av oss savner til og med de forutsigelige ml’erne som ble banka inn i Diletaritatets Proktatur av de prestasjonssjuke Pappaene sine. Mange nordmenn regrederer til den tida hvor vi var behagelig intellektuelt handikappa, takket være NRK og Fredsbevegelsen som ga oss standardiserte beskrivelser av verden.

Prinsessen vet at kongehusets makt hviler på forestillingen om at de kongelige har to kropper, en fysisk og en åndelig (Kantorowics, 1957). Den åndelige kongekroppen har spesielle evner. Märtha Louise arbeider i den store tradisjon når hun ivrer for gudinnen Astarte, som regjerer over himmelens lysånder og gir liv til alt på jorden. Nå demokratiserer hun den åndelige kroppen sin, og slipper folket til for lusne 24 000 NOK. Dette er kjempebillig og veldig demokratisk.

Prinsessen vet at kongehuset er Norges største leverandør til underholdningsindustrien. At underholdning dessuten gir politisk stabilitet skjønte allerede de gamle romere. Hun har også fattet at den kongelige oppmerksomhet trenger fornyelse: Kong Haakon under bjørka er trøtte greier for ungdom med tatoveringer. Kong Olavs folkelige latter er dessverre forstummet, og med ham den kongelige duften av Teddy. Kong Haralds seilerhistorier er ikke førsteside, og røykestoppen hans trigger ikke en proff desker. Det er grenser for hvor mye dronning Sonjas malerisamling kan selge i VG. Mette Marit og Haakon har lenge eksellert i en global politisk korrekthet som bare ligger millimeter til høyre for Klassekampen. Men engasjementet deres for sultne barn i Afrika er blitt agurkstoff, vi gråt mer over fattigdommen den gang Lady Di hadde hovedrollen. Märtha Louises Engleskole parkerer alt dette som vassen fortid. For kjerringene på Vestkanten gidder ikke å jobbe nå, og stoler på uttellingene i styrerommene. De norskpakistanske blir også hjemme med kontantstøtte, lik kristne bondekoner på Jæren. Men prinsessen seirer også på denne fronten. Hun vil stå på egne ben, med litt himmelsk hjelp. Folk liker sånt i Norge, et land hvor englene har større oppslutning enn regjeringen Stoltenberg. Kommer Englepartiet?

Prinsessen tror dessuten på de flerkulturelle englene, ikke bare på de som er stemplet godkjent av vår norske statskjerke, som for tiden styres av hedninger. Hennes engler hører ikke hjemme i bare én religion, og Islamsk Råd vil ikke bli krenket. Hun er smart. Høyresiden burde også være fornøyd med engleskolen, som er et eksempel på godt næringsvett. Å lage et levebrød av noe en tror på, er skikkelig høyrepolitikk. Faktisk er hun mer spesialisert enn mange næringslivstopper. De hopper fra det ene til det andre. Trygve Hegnar hopper fra skip til aviser. Jens Ulltveit-Moe skvetter fra shipping til pizza. Kåre Valebrokk er hverken journalist eller økonom. Prinsessen holder seg til noe hun virkelig tror på. Hun er en stayer, tror på engler. Folk liker sånt. Engleprosjektet er et viktig flerkulturelt prosjekt, og mye morsommere enn de akademiske millionprosjektene til Thomas Hylland Eriksen som bare drømmer om å integrere FrP-folk med statsmidler. Märtha Louise tenker bredere og folkelig, hun gir oss alle en kitschy boble å trives i.

Nå i den nye uroen kommer en prinsesse og heller stjernestøv i øynene våre. Det er genialt. Snart kommer Jon Blund til alle i dette landet. Da kan vi sove i tusener av år.

Prinsesse Märtha Louise fortjener en klem på tv.

Prinsesse Märtha Louise fortjener en klem på tv.