Vårt kristne ansvar

INNVANDRING: Hvis den enkelte muslim skal være ansvarlige for alt muslimer gjør, må vi kristne stå til ansvar for all vold og urett som blir begått av kristne.

Hvis vi bruker et «de» om muslimene, må vi vel også forlange et «vi» av oss kristne? I den opphetede debatten om muslimer i Norge virker det som om man plasserer Europas befolkning som deltagere i en verdikamp mellom terrorisme på den ene siden og humanisme på den andre. Det virker som om det er opplyst satire i Jyllandsposten og kronikksidene i pressen, mot selvmordsbomber og en mobb som brenner ambassader. Vi er dannede mennesker som bruker penn og prediker kjærlighet, mens de er en berme som bruker vold og trusler. Det skal ikke mye fantasi til for å snu perspektivet. Fra et annet ståsted er det vi som bruker hets, tortur, trusler og bombefly. Hvis vi bare holder oss til Norge, er det eneste kjente offeret for vold etter karikaturtegningene, Anuar Ahmad en 35 år gammel trebarnsfar fra Skien. Han fikk en kniv i halsen, mens de kristne gjerningsmennene sa «dere brente flagget vårt!» Hvis vi beveger oss på et internasjonalt nivå, har det siden 11. september blitt drept flere titalls tusen sivile muslimer i kampen mot terror, og knapt en tiendel kristne. Det er dokumentert at amerikanske og europeiske muslimer blir dopet og torturert i fengsler i Midtøsten og det amerikanske Cuba uten dom. Mange kommer aldri tilbake. I Norge er nettsider overlesset med krenkende ytringer og trusler om vold der kristne nordmenn sier ting som: «Neste muslim jeg møter skal faen meg få det jævla hett, for han skal faen meg måtte svare på tiltale fra meg. Driter vel i om han eller hun er uskyldig, for ingen av dere er det.»

I DEN NORSKE offentligheten kan man forlange at muslimen i gata skal stå skolerett og svare for terror, trusler og vold begått i islams navn. Allerede i desember 2004 ble det arrangert et fakkeltog mot terror. Carl I. Hagen uttalte til NTB at det var overraskende og trist at ikke flere muslimer møtte opp i toget. Han hadde ventet at tusenvis av muslimer hadde møtt opp til en massiv mønstring mot vold. Det er fullt forståelig at vi ikke vil ta ansvaret for amerikanernes tortur i fengsler rundt i verden eller bomber som blir sluppet i vår Guds navn, selv når vi sitter med makten, men hvordan kan vi da forlange at muslimske drosjesjåfører eller revisorstudenter skal ta ansvaret for gærninger som flyr inn i skyskrapere? Vi har da tross alt mer ansvar for å delta i krig enn det våre minoriteter har for terrorister. Når vi tar den muslimske naboen til inntekt for Bin Laden eller portretterer ham med mobben i gata, ikke de fredlige, må vi i tilfelle akseptere at grumset på nettet, Milosevic eller Abu Graib er betegnende for oss.

PERSONLIG SYNES jeg det er vanskelig å bli satt i bås med Selbakk, Quisling, Vigrid eller FOMI (Forum mot islamisering), ting jeg ikke liker ved Norge, men vi er tross alt så få og såpass homogene at det er relevant å snakke om «det norske miljøet». Muslimene i Norge derimot er jo så ekstremt heterogene at det ikke er mulig å snakke om et «muslimsk miljø». De kommer fra mer enn 40 ulike land, fra storbyer og bygda, og snakker en mengde ulike språk.

Det er et typisk trekk ved kulturer at vi ser oss selv som individer, mens de andre oppfattes som kollektiv gruppe. I en slik opphetet situasjon, hvor minoriteter blir utsatt for hets, bør man la enkeltindividers handlinger nettopp være knyttet til enkeltindividet og la politiet ta seg av lovbruddene. Vi må derfor velge: Enten kan vi la hver enkelt muslim få lov til å være en borger med individuelle rettigheter og plikter på linje med oss selv, eller: Vi kan si at han eller hun skal være ansvarlig for alt muslimer gjør. Men da må vi i tilfelle stå ansvarlig for alt kristne gjør, og all vold og urett som blir begått av kristne i alle verdens land. Vi kan godt tolke æresdrap som trekk ved De andres kultur, men da må vi også tolke sjalusidrap som et trekk ved norsk kultur. Begge former for drap er personlige tragedier og begge er resultat av kultur. Hvis vi forlanger at de skal ta ansvar for ekstremister, må vi ta ansvar for våre.

MUSLIMENE I Norge er to prosent av befolkningen, de er en broket forsamling, men de fleste er lavest på den norske rangstigen. De har ingen maktposisjoner og mange er redde, likevel klarer vi å framstille dem som en gruppe og som en fare for landet. Vi mener vi lever i en rettsstat, der vi har som verdi å la den uskyldige være uskyldig til det motsatte er bevist. Og at urett og lovbrudd skal avgjøres av påtalemakten, ikke mobben. Det er fine verdier. Og det kan hende at våre verdier faktisk er best, det er bare litt vanskelig å avgjøre objektivt, så det er alltid lurt å være litt ydmyk, særlig med tanke på hvordan det som tidligere var våre verdier blir sett på i et historisk lys. Det første vi kan gjøre hvis vi faktisk mener noe med våre vestlige verdier, er å la de fremmede få ta del i dem. Som for eksempel friheten til å være religiøs eller sekulær når man selv ønsker det, og til å slippe å bli stilt til ansvar for andres handlinger.

DETTE HANDLER ikke om å ikke anerkjenne militant islamisme som fenomen i verden, men om å være dannet mot minoriteter, mot våre nye landsmenn, som Kongen kalte innvandrerne. Carl I. Hagen, derimot, tolker imamenes fravær i fakkeltoget som om de støttet terroren. Han sa han var usikker på om de islamske lederne tar avstand fra volden. Med en slik argumentasjon kan vi slutte at så lenge Carl I. Hagen ikke står fram og tar avstand fra våre alliertes overgrep, trusler på nettet, Vigrid, FOMI og knivstikkingen, så støtter han tortur, hets og vold mot muslimer begått av kristne og nordmenn.