Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Vårt politiske klima

Vårt sårbare demokrati

Demokrati var det 20. århundres store vinner. Nå er vi ikke like sikre på hvem eller hva som vinner. Hva er det som skjer? Spør Morten Strand.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Tross to katastrofale kriger ble utviklingen og utbredelsen av demokratiet det 20. århundres store vinner i vår del av verden. Kvinners - og dermed alles - stemmerett ble en realitet for bare 100 år siden. Etter 1. verdenskrig fikk nasjonene i Europa sin selvbestemmelsesrett. Etter 2. verdenskrig ga velferdsstaten demokratiene i vår del av verden legitimitet, samtidig som våre samfunn, de liberale demokratiene, ble et ideal for en hel verden. Det hele ble kronet med proklamasjonen «Slutten på historien», og markedsøkonomiens og demokratienes endelige seier over kommunisme og diktatur, mente den amerikanske historikeren Francis Fukuyama. Det var da Berlin-muren forsvant og Sovjetunionen gikk i oppløsning, for snart 30 år siden.

Min russiske by, St. Petersburg, ble et bilde på den fasiten Fukuyama laget. For 100 år siden startet Den russiske revolusjonen her. Borgerkrigene og den kommunistiske terroren, hadde sitt utspring i bolsjevikenes kupp i Petrograd i november 1917. Kommunismen ble, sammen med nazisme og fascisme, demokratiets motsats i det 20. århundres idekamp, og geopolitiske konfrontasjoner. Alt dette kunne kastes på historiens søppelhaug, mente mange, fordi demokrati og markedsøkonomi ikke lenger ville ha noen ideologisk eller praktisk konkurranse. Verden hadde sett lyset, ble det proklamert, i nesten messianske bilder, i seiersrusen etter Den kalde krigen. Som en slags innrømmelse av det ideologiske nederlaget tok denne byen på begynnelsen av 1990-tallet - i en fri og demokratisk folkeavstemning - tilbake sitt opprinnelige navn, St. Petersburg, og kastet kommunistenes navn, Leningrad, på skraphaugen.

Men nå - i 2018 - opplever vi at de demokratiske ideene som seiret er under angrep. Tenketanken Freedom House, som måler og vurderer demokrati og frihet over hele verden, kan i sin siste rapport fortelle at for det 12. året på rad så er det flere land som blir mindre demokratiske, enn det er land som blir mer demokratiske. I 12 år på rad har utviklingen gått i gal retning. Det betyr at det i verden har blitt stadig vanskeligere for en fri presse, at politiske valg har blitt mindre frie, at domstolene har blitt underlagt politiske føringer, eller er blitt mer korrupte, at forholdene for minoriteter har blitt vanskeligere, og at tanken om at menneskerettighetene er universelle, er under stadig sterkere press. Det liberale demokratiet - som vi i Norge fortsatt tar for gitt - taper. Og historien er ikke slutt.

Vi ser det over store deler av verden, fra Venezuela til Filippinene, der autoritære ledere tar seg til rette, med eller uten valg i ryggen. Vi ser det i Midtøsten, der Egypts militære president Abdel Fattah al-Sisi ikke tillater reelle motkandidater til presidentvalget. Vi ser det i Tunisia, der Den arabiske våren startet for sju år siden, og der det igjen er uro. Vi ser det i Kina og i Russland, der et visst mangfold har måttet vike for regimenes stadig større krav om kontroll. Og vi ser det ikke minst i Tyrkia, der Recep Tayyip Erdogan har innført politisk kontroll over domstolene, og kjører et rotterace mot både den reelle og den innbilte politiske opposisjonen. Og vi ser det i vår del av verden, i Sentral-Europa, særlig i Polen og Ungarn, der ledere uten et demokratisk sinnelag innfører lover i strid med det liberale demokratiets standarder, der idealet er at statsmaktens organer skal balansere hverandre. Det er demokratiets ABC.

At alt dette skjer i Trumps tid, er selvsagt ikke tilfeldig. Blant USAs allierte, som Filippinene, Egypt, Tyrkia, og EU-landene Polen og Ungarn, kan de autoritære lederne gjøre som de vil, uten å frykte amerikansk kritikk eller trusler om represalier. President Duterte på Filippinene kan la dødsskvadroner drepe virkelige og innbilte narkomane, og mer enn ane at han til og med har Trumps støtte. Og Trump lot seg i sommer hylle av tilhengerne til Polens sterke mann, Jaroslaw Kaczynski, i Warszawa. Det var eneste gang på sin Europa-tur han ble hyllet.

Det hvite hus er bebodd av en mann som åpenlyst forakter demokratiske normer både hjemme og ute. Trump er en innovervendt president, og flyktningkrisa i 2015 har også gjort de europeiske demokratiene mer innovervendte, både i et ledende land som Tyskland, og i lille Listhaug-land. Det blir stadig mer åpenbart at vårt liberale, åpne demokrati - slik vi har kjent det - ikke lenger er noe vi kan ta for gitt. Til det er motkreftene der ute for sterke.