ANGRIPER: Pro-russiske protestanter iført gassmasker stormer en regional politistasjon i Øst-Ukraina. AFP PHOTO/ ALEXEY KRAVTSOV
ANGRIPER: Pro-russiske protestanter iført gassmasker stormer en regional politistasjon i Øst-Ukraina. AFP PHOTO/ ALEXEY KRAVTSOVVis mer

Vårt sårbare Europa

Så sårbart var Europa da det viste seg at noen ikke ville følge det vi trodde var spillereglene i post-kommunismens tid. Hva skal vi gjøre nå, spør Morten Strand.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Siden Sovjetunionens kollaps i romjula 1991 har tonen for forholdet mellom Russland og resten av Europa vært partnerskap. Russland har hatt en partnerskapsavtale med Nato. Russland har vært partnere i handel og i økonomisk utvikling med EU og med resten av Europa. Og for Norges del har Russland vært våre gode partnere i nord, med det utstrakte folk-til-folk samarbeidet, og med åpne grenser og nabokommuner i nord som ikke krever visum ved besøk. Russland har skullet inkluderes i Europa gjennom handel og økonomisk avhengighet, EUs freds-evangelium, at handel og avhengighet skulle gjøre krig umulig, skulle også omfatte Russland.

I NORGE ER VI ekstra besjelet av denne ideen. Den ble dyrket i det politiske verkstedet som det stoltenbergske kjøkken fortsatt var på 1990-tallet, da utenriksminister Thorvald formulerte nord-område politikken med Russland, med et ønske om mest mulig samarbeid på et videst mulig felt, i dybden og i bredden, ja, takk. Og den ble brakt videre av statsminister Jens og hans utenriksminister Jonas på 2000-tallet, og fram til valget i fjor høst, tydelig preget av nestorens opprinnelige bevegelser.

MEN NÅR JENS STOLTENBERG tar over som Nato-sjef i oktober, er trolig ikke Russland lenger en partner. Både USA og EU har varslet strenge økonomiske sanksjoner mot Russland, hvis landet også skulle blande seg inn i Øst-Ukraina, som det meste tyder på at er i ferd med å skje. Det er snakk om militære menn i like uniformer, men uten distinksjoner, som tar over kontrollen over offisielle byggninger, akkurat som på Krim. Mange av disse mennene skal snakke russisk uten den dialekten som er vanlig i Øst-Ukraina. Kort sagt, de uidentifiserte soldatene i Øst-Ukraina og på Krim likner hverandre på påfallende vis, så påfallende at Nato ikke tror det er tilfeldig. Så hvor er EUs og Vestens troverdighet hvis ikke sanksjonene nå tar sikte på å alvorlig ramme russisk økonomi, slik det ble truet med. Vi har allerede Natos ord på at Russland står bak og inspirerer uroen i Øst-Ukraina, selv om det ikke er rapportert om noen troppeforflytninger over grensa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR BORDET FANGER. Det Obama og EU-ledere har sagt om Øst-Ukraina, minner veldig om situasjonen i Syria i fjor. Da hadde Obama trukket det han kalte ei rød linje ved bruk av kjemiske våpen. Da sporene pekte mot president Assad da kjemiske våpen ble brukt mot sivile, var Obama fanget. Han måtte si han skulle bombe, siden den røde linja var krysset. Nå ble han i siste liten reddet av den russiske presidenten, Vladimir Putin, som fikk alle med på i stedet å fjerne alle de syriske kjemiske våpnene. Men en ting kan vi være ganske sikre på i Øst-Ukraina. Her vil ikke Putin komme Obama eller vesten til unnsetning med kreativt diplomati.

FOR DET ER REN STYRKE og kontant gjennomføringsevne spillet om Ukraina nå ser ut til å handle om. Og der er Putins vertikalt styrte Russland totalt overlegent et vaklende EU med sine sprikende interesser og svake gjennomføringsevne. EUs dilemma er at hvis organisasjonen ikke blir enige om tøffere sanksjoner nå, så framstår de som det Mao forraktfullt kalte en papirtiger, et feigt fjols som glefser, men ikke biter, slik Obama gjorde i Syria i fjor da han måtte bombe, men ikke ville, og i siste liten ble reddet av Putin. For bordet fanger.

EN FULL ANNEKTERING av Øst-Ukraina er trolig ikke Putins mål. Det vil bli for dyrt økonomisk, og tross alt koste for mye politisk. Men full annektering er heller ikke nødvendig for at Putin skal nå sine mål. Det russiske målet ser nå ut til å være og skape en ukrainsk stat med sterk regionalt selvstyre, og russisk-vennlig styre i så mange fylker som mulig øst og sør i Ukraina, der det i ett fylke, Donetsk, også bor flere russere enn ukrainere, og der russisk er det dominerende språket. En slik konføderasjonsstat kan neppe bli en klar alliert, verken med EU eller Nato. Det vil være en dysfunksjonell stat, som vil likne på Bosnia, der serbere, kroater og muslimer alle blokkerer hverandre når de har sjansen. Dette er i Putins interesse, og han ser ut til å få det som han vil. Det er ikke overraskende. Men i et historiske perspektiv er det nedslående at Putin ser ut til å nå sine mål, ikke som en partner, men som en paria.