Våt seinsommer

Av og om jenter. For jenter - og gutter.

FILM: Det er august i den parisiske forstaden. Skolen har ikke begynt ennå, det er lite å gjøre bortsett fra å se i taket. Det er noe venninnene Marie og Anne gjør mye av - bokstavelig talt - mens de kjeder seg slik bare unge jenter kan. Men følelseslivet deres er ikke kjedelig. Mens Anne, som ennå ikke er blitt ordentlig kvitt valpefettet, drømmer om vannpololagets kjekkeste gutt, føler Marie seg tiltrukket av Floriane, synkronsvømmerlagets kaptein. Hun på sin side sliter for å opprettholde sitt rykte som «maneater», selv om hun fremdeles er jomfru. Det handler om å skaffe seg makt ved å late som om man er erfaren og beleven, samtidig som man surrer rundt i full emosjonell forvirring.

Regidebutant Céline Sciamma har uttalt at hun ville lage en ungdomsskildring fri for nostalgi og det har hun lykkes godt med. Det er ikke noe rosenrødt over denne historien. 28 år gamle Sciamma husker åpenbart godt hvordan det er å være midt i tenåra.

Symbolikk

Dette er en film med og for ungdom, og her har man vært konsekvent. Det er knapt en eneste voksen med i filmen. Sciamma, som også står bak manus, er ikke redd for å bruke symbolikk. Synkronsvømmingen blir et bilde på samhold og/eller rivalisering. Mens jentene i bassenget er perfekt og tilforlatelig synkroniserte på overflaten, sparker og kaver de frenetisk under vann for å holde på posisjonen. Og illusjonen.

Tapere

Som med så mange debutantarbeider, kunne saksa vært brukt litt flittigere. Det er i hvert fall et par-tre for mange nærbilder av furtne ungpikeansikter. Men spillet er bra, situasjonene godt observert. Og så er det deilig at ingen av filmens hovedpersoner - tross alt - framstår som tapere. Om «Vannliljer» ville blitt veldig annerledes om den var laget av en mann er vanskelig å si. Kanskje. Kanskje ikke. Tematikken og følelsene som tas opp er ganske allmenne. Puberteten er vanskelig, uansett kjønn.