Våte drømmer

«Bølgen» beruser med følelsen av å bringe katastrofefilmen til Norge, og er imponerende lite pompøs. Men noe mangler.

FILM: «Bølgen» vasker inn over Geiranger, og med den kommer en gammel, barnlig glede skyllende inn over den popkulturelle norskekysten. Det er fryden over å ha laget noe som likner på det de lager på andre siden av havet, over at noen går inn for å vekke samme oppstemte innlevelse som Hollywoods eventyr har vekket i mange tiår, men med kortreist og med helter som skarrer på R-en.

Norges første «Bølgen» blir da også entusiastisk markedsført som «Norges første katastrofefilm». Det er en av de siste, klassiske popkornsjangrene som med dette importeres, og også en av de vanskeligste.

I katastrofefilmen er det et frådende naturfenomen som som regel spiller hovedrollen, og små mennesker må, i bokstavelig og overført betydning, kaste seg ut på sidelinjene. Fortellingene om dem som skilles, tvinges til å samarbeide, må redde hverandre eller finne tilbake til hverandre, er som regel helt rudimentære, og henfaller gjerne til typer og klisjeer. I mange tilfeller er det snakk om familier som splittes og må komme sammen igjen, og grensen mellom det rørende og det banalt klisne er tynn og overskrides jevnt og trutt.

Raset kommer Også i «Bølgen» står en familie sentralt. Men på dette nivået er hyggelig å se at den hjemlige varianten overgår en rekke av sine internasjonale sjangersøstre. Kristian (Kristoffer Joner) er geolog og oppslukt av arbeidet. Kona Idun (Ane Dahl Torp) sutreerter ham fordi hun ikke får nok oppmerksomhet, men det synes å være en varm forståelse som ligger til grunn for ekteskapet, som for øvrig også har produsert de fotogene barna Sondre (Jonas Hoff Oftebro) og Julia (Edith Haagenrud Sande).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den dagen Kristian slutter i jobben i Geiranger for å la oljebransjen i Stavanger gjøre seg fet, viser målerne som måler spenninger i fjellmassivet, uventede verdier. Og mellom flyttekassene og familiens oppgitte blikk skjønner Kristian at han må la Bama-esker være Bama-esker og gjøre noe. Og så raser det.

Intense skuespillere Det er nesten forbløffende hvordan det strengt tatt forutsigbare familiedramaet som oppstår når flodbølgen skiller familien, unngår å bli pompøst og sentimentalt. Det oppnås ved at manuset er så knapt og liketil som det strengt tatt kan være når det er snakk om massedød og den mulige utslettelsen av et vestnorsk tettsted, og ved castingen av Joner og Dahl Torp.

I den lille klubben av norske skuespillere som med jevne mellomrom får ansiktene sine blåst opp på filmplakater, er de kanskje de to med sterkest naturlig intensitet i ansiktene. Det er lett å tro på følelsene deres når de står der i flammeskinnet og flakker med blikket og tar inn det som har skjedd, i begeistrede nærbilder. Samspillet mellom Kristian og den lille datteren er varmt og troverdig.

Burde vært skjerpet Men så knirker det her og der. Noen av birollene, særlig et dansk ektepar som forviller seg inn i både filmen og katastrofen, burde vært skjerpet og tydeliggjort, eller kuttet. Ikke alle scenene der menneske møter natur, har nok indre spenning og dramaturgi knyttet til hva som skal skje. Det er også grunn til å sette spørsmålstegn ved valget om å gå fra store panoramabilder til kavende nærbilder idet bølgen faktisk treffer. Det kan godt hende det er budsjettgrunner til dette.

Men dermed lar den ellers svært sikre regissør Roar Uthaug muligheten gå fra seg til virkelig å bygge opp under følelsen som er den bærende i så mange slike prosjekter: Følelsen av litenhet, av skjørhet, av en natur med dimensjoner så mange ganger større enn folkene som forsøker å beherske den at det sivilisasjonen har frambrakt, kan reduseres til papirflak og fyrstikker hvis moder jord er i slett lune. Når den ærefrykten uteblir, blir det tydeligere at både rollefigurene og konfliktene deres tross alt er ganske generelle, hvor mye karisma de enn spilles med.

Ellers merkes budsjettforskjellen mellom denne og de amerikanske produksjonene man er vant til, forbausende lite. Proffheten i produksjonen blokkerer heller ikke for det stemningsfulle, som i bildene av en ensom Idun i resepsjonen på hotellet eller en funklende fjordby i tussmørket, mens naturen kommer enda nærmere enn den er i Geiranger i utgangspunktet.