Debatt: Kunst og innkjøpsordningen

Vebjørn Sands «soldater»

De siste ukers debatt konstruerer en unødvendig konflikt mellom kollegaer. Det virkelige problemet er strukturelt – det handler om få stipender og fravær av en ambisiøs innkjøpspolitikk.

MENINGSFELLER: Kunstnere som angriper det de karakteriserer som «statskunst», har funnet meningsfeller hos politikere som ønsker å redusere antallet stipender betraktelig, skriver innsenderen. Her er kunstnerne William Heimdal og Kaja Norum (foran), Dag Hol, Trine Folmoe og Vebjørn Sand på besøk hos representanter for Frp på Stortinget i starten av juni. Foto: Anders Grønneberg
MENINGSFELLER: Kunstnere som angriper det de karakteriserer som «statskunst», har funnet meningsfeller hos politikere som ønsker å redusere antallet stipender betraktelig, skriver innsenderen. Her er kunstnerne William Heimdal og Kaja Norum (foran), Dag Hol, Trine Folmoe og Vebjørn Sand på besøk hos representanter for Frp på Stortinget i starten av juni. Foto: Anders GrønnebergVis mer
Meninger

De siste ukene har en rekke debattinnlegg og utspill framholdt en feilaktig påstand om at det finnes en gruppe «modernistiske» kunstnere som sitter på makten over den offentlige kunsten i Norge, og som holder «klassisk figurative» kunstnere unna muligheten til å tildeles kunstnerstipender, bli innkjøpt av museene og å få offentlige oppdrag.

Ruben Steinum
Ruben Steinum Vis mer

Fremskrittspartiets Morten Wold hevder blant annet at «disse aktivt utestenges fra utsmykningsoppdrag og stipendordninger» (Dagbladet 09.06).

Den selvutnevnte «klassisk figurative» kunstneren Vebjørn Sand kommer i Aftenposten med en tendensiøs påstand om at «på 70-tallet ble modernismen offisiell statskunst i Norge» (28.05), mens den unge kunstneren William Heimdal uttrykker sin bekymring for framtida som «klassisk figurativ« kunstner, når stipendkomiteen «består utelukkende av modernister» (Dagbladet 14.06).

Dag Hol reagerer på at han må betale fem prosent i avgift til Norske Billedkunstnere (NBK) ved salg av verk, når «vi ikke mottar støtte eller stipend fra NBK».

La meg først avklare dette: NBK krever ikke inn noen «NBK-skatt» for salg. Her sikter nok Hol heller til kunstavgiften som innkreves av Bildende Kunstneres Hjelpefond og Billedkunst Opphavsrett i Norge.

Men enda viktigere er det å understreke at ingen kunstnere holdes aktivt unna offentlige oppdrag eller midler. Det finnes ingen offisiell statskunst i Norge.

Billedkunstnernes stipendkomité er tverrfaglig, bredt sammensatt og skiftes ut annethvert år. De er altså ikke en homogen og statisk gruppe av «modernister», men en komité som velges blant landets profesjonelle kunstnere.

Utvalget for statens kunstnerstipend uttalte i forbindelse med årets tildelinger at de «må gjøre tøffe prioriteringer og svært mange kvalifiserte søkere får avslag.»

Å redusere kunstnernes utfordringer til den usanne myten om at det finnes en gruppe kunstnere som hegner om en «modernistisk statskunst» er en feilslått strategi.

For realiteten er at bare ti prosent av kunstnerne – uavhengig av hvilke -isme, teknikk eller sjanger de betror seg til – tildeles statlige stipender. Kun et lite fåtall får offentlige oppdrag, og enda færre blir innkjøpt til de offentlige samlingene. Dette er et strukturelt problem som inkluderer en gjennomgripende utnytting av kunstnere som gratisarbeidere.

At dette rammer kunstnere uavhengig av sjanger er et faktum de «klassisk figurative» kunstnerne umulig kan ha tatt inn over seg da de satte seg fore å hogge løs på de ordningene som flere tusen kunstnere i mange tiår har bidratt til å utvikle gjennom solidarisk arbeid for at alle kunstnere skal få bedre vilkår.

Ett av de få konkrete tiltakene som framholdes i de forskjellige sakene er et ønske om å få politikerne på banen for å legge føringer på de komiteer og utvalg som er satt til å foreta kunstneriske vurderinger. Konsekvensene av en slik endring vil plassere kunsten i en sårbar posisjon hvor den står i fare for å bli underlagt overtramp fra politikere, som nettopp har et ønske om «statskunst».

Kunstnere som angriper det de karakteriserer som «statskunst», har funnet meningsfeller hos politikere som både ønsker å redusere antallet stipender betraktelig og samtidig åpner for at politikere – ikke kunstnere – skal velge hvilke kunstnere som skal få sitte i utvalg og komiteer.

Vi må være trygge på at kunsten som finansieres av fellesskapet må velges basert på solide faglige vurderinger av et tverrfaglig mangfold av fagfolk med høy tillit blant kunstnerne.

At politikerne skal være med på å styre kunsten vil ikke gi frie kunstnere. Dette bør de «klassisk figurative» kunstnerne være bevisst når de frir til politikere som relativiserer armlengdes avstand, og åpner for å styre etter sitt eget kunstsyn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.