Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ved avgrunnens rand

Mange er de som vil ta et avgjørende skritt på befolkningens vegne. Men det er litt uklart om de vil ta det framover eller bakover, skriver Ljubisa Rajic i sine vurderinger av situasjonen foran de kommende valg i Serbia og Jugoslavia.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det skal holdes kommunalvalg i Serbia og president- og parlamentsvalg i Jugoslavia 24. september. For president Milosevic, hans parti, hans frues parti og støttespilleren Seseljs parti, er det et spørsmål om å overleve politisk og økonomisk, for noen av dem kanskje også fysisk. Hvis de vinner, er både de gamle kommunistiske dinosaurene og de nye kapitalistiske krokodillene blant dem reddet for fire år. De har mest å tape og demper effektivt ned sine indre ikke så små konflikter. Med seier til dagens makthavere kan opposisjonen ikke vente seg noe godt. Da kan mange politikere trekke seg tilbake og håpe på at seierherrene blir nådige, noe de sjelden er.

LANDET ER NÅ, ser det ut til, endelig kommet til en korsvei; det skal i støpeskjeen for å støpe om framtida - hvis det er noe igjen av den.

Derfor må valgene forberedes grundig. Regjeringen har stor erfaring i dette: Den har ført valgkampanje i ti uavbrutte år. Selv under bombinga var de fleste politiske trekk beregnet på å knekke opposisjonen i ly av NATO-flyene.

Det begynte mange måneder tidligere. Avsettelser av noen opposisjonelle parlamentsmedlemmer sikret flertall i Serbias parlament. Fordi Djukanovics parti trakk seg ut av det føderale parlamentet, fikk makthaverne romslig flertall der også (vi er nå et av de lykkelige land hvor regjeringen bestemmer over parlamentet). Valgloven ble deretter endret for å passe regjeringen best, og valgkretsene ble omkalfatret slik at de stykket opp opposisjonens kjerneområder. Dommere, som i kraft av sin stilling skal lede valgnemndene, ble skiftet ut i stort antall.

MANNTALLSLISTENE ER FREMDELES utilgjengelige, stemmereglene tvetydige, hvor, hvordan og hvilke flyktninger fra Kosovo som skal stemme, er ennå uklart, om albanere i Kosovo er velgere eller ikke, vet bare regjeringen.

Ettersom statspresident-, føderale og kommunale valg foregår samtidig, er det den føderale regjeringen som utnevner valgnemndene som skal kontrollere valgene i siste instans. De navnene som er blitt kjent fram til nå, lover skreddersydde valg. Middelhavsområdet er kjent for sin sans for pene klær. Meget grundige analyser av alle foregående valg, som nå foreligger på CD, viser hvordan valgskredderlauget fungerer.

Opposisjonen har rett til å kontrollere, men det krever omkring 30000 kontrollører som er uavhengige av regjeringen. Det krever mye god organisasjon, noe opposisjonen ikke er kjent for. Det koster mye penger, men de som virkelig har penger her i landet, er lite interessert i slike investeringer.

MANGE PÅSTÅR AT valgresultatet er gitt, og at det som nå gjenstår, bare er at velgere bekrefter det 24. september. Men det er likevel ikke så enkelt. Selv de beste valgskreddere kan ikke sy sammen valgresultatet av den tomme luft.

Valgene kommer til å koste 50- 60 millioner DM, men det er ikke den eneste utgiften. Noen må kjøpes før valgene. Milosevics og hans partneres beste støtte har vært pensjonister, militære og politiet, statsbyråkratene, de med minst utdanning og de fattigste, en del bønder. De bør få litt pensjon (sannsynligvis like før valgene, som tidligere), militære og politifolk er blitt lovet 10000 nye leiligheter, statsbyråkratene kan fritt boltre seg i korrupsjon, forsvaret får penger fra en ekstra forsvarsskatt, bøndene er ikke blitt så hardt beskattet og lurt som tidligere.

ALT DETTE KOSTER, og alt dette belastes befolkningen, for noen reelle inntektskilder fins knapt mer.

Men de er ikke de eneste som skal ha sitt. Så noen mindre viktige må lures. Litt av det barnebidraget som på mange år ikke er blitt utbetalt, skal nå omsettes i kuponger som gir rett til å kjøpe et og annet i regjeringskontrollerte butikker til overpris (stemmer er bra, men penger enda bedre); valutasparere som regjeringen har plyndret for deres sparepenger, fikk litt penger tidligere i sommer; syke mennesker loves bedre behandling på sykehusene.

Det viktigste er likevel å svekke opposisjonen. Der er ingenting for smått til å bli oversett. Selv musikerorganisasjonen, som bare krever at regjeringskontrollert radio og tv skal betale honorarer, er strøket fra organisasjonsregisteret. Der slike ting ikke virker, tas sterkere lut i bruk. Uavhengige medier dømmes til bøter, journalister dømmes til fengselsstraffer, studenter som protesterer arresteres daglig, i byen Loznica terroriserer maskert opprørspoliti befolkningen helt blindt (men likevel med hovedvekt på opposisjonelle), regjeringen bebuder overtakelse av alle Internett-providere, forholdene til Montenegro spennes til det ytterste, forskriftene om valgkampanje favoriserer regjeringen utover alle grenser.

PRODUKSJONEN AV LANDETS fiender er den eneste som går for fullt: Regjeringskontrollerte medier anklager alle og enhver i opposisjonen for å være fremmede agenter, og finnes det ingen bevis for spionasje, gjelder den gamle regelen fra filmen «Balkanspionen»: De gjør det åpent for at man ikke skal se at de gjør det i det skjulte.

På tross av dette har opposisjonen store sjanser. Det er nemlig vanskelig å skjule at brutto nasjonalproduktet i år blir, ifølge magasinet Vreme, 57 prosent lavere enn i 1989. Hodet kan alltid fylles med propaganda; det er litt verre med magen.

Til tider virker Demokratiske opposisjon i Serbia - DOS - med sine 15 partier like foreldet som PC-systemet med samme forkortelse. Men den fungerer tross alle indre svakheter. For en gangs skyld snakker de om alternativ framtid, ikke alternativ fortid, og bilegger sine forfengelige og enenyttige interesser. Dens presidentkandidat Vojislav Kostunica er med sin kultiverte konservatisme og til dels gretne og mugne nasjonalisme, men en praksis fri for korrupsjon, dens beste motkandidat til Milosevic. Han kan få hele 42 prosent av stemmene, og hvis han blir opposisjonens eneste kandidat, til og med 50.

Men det er han ikke. Vuk Draskovic har satt opp sin kandidat, fast overbevist om at han er den messias som bør føre serbere inn i det neste årtusen, nok til forvirring og nok til handel med mandater lenge før bjørnen er felt.

SÅ SEIEREN ER IKKE akkurat gitt. Dessuten betyr Djukanovics boikott av valgene at Milosevic får 50 mandater gratis, slik albanske partiers boikott av valgene i Serbia forærte ham opptil 40 mandater ved hvert tidligere valg. Og nå får han også den (u) tilsiktede støtten fra sine tradisjonelle fiender i Vesten gjennom neglisjeringen av de serbiske flyktningene fra Kosovo, den underlige UNMIK-overtakelsen av smelteverket i den serbiske delen av Kosovska Mitrovica til fordel for ITT Kosovo Consortium Ltd bestående av det amerikanske Morison Knudsen, svenske Boliden og franske TEC (begrunnet med helsehensyn, mens uhorvelige mengder med søppel, uttynnet bombeuranium, klasebomber, landminer og et ødelagt sykehussystem og økosystem ikke nevnes som helsefarlige faktorer) og de bebudede valgene i Kosovo. Og nå har USA opprettet et kontor for jugoslaviske spørsmål i Budapest, som skal fremme demokrati i Serbia. God timing. Mer enn nok til å fylle regjeringens propaganda med innhold i ukene fram til valgene.

Tidligere har Vollebæk sørget for at OSSE spiller seg selv ut av rollen som observatør ved valgene, mens USA blokkerer FN ved igjen å kreve at Jugoslavia også formelig ekskluderes.

På denne bakgrunnen blir det neste skritt nesten ulidelig spennende.