Ved bordet til El Jucan

BORD 17 er oppkalt etter en av Oslos siste ekte originaler, El Jucan Olsen. Jeg satte meg ned sammen med en kopp maskinkaffe og et glass vann, og nikket til bordets hedersmann herr Olsen. Han som mange av oss så utenfor «Dasslokket» for mange år siden i bar overkropp og med viltert sommerhår. Men vi så ham også seinere i smoking og med ny stemmeprakt. El Jucan bar på en tung historie. Han er død nå, og mange andre vil snart dø når galskapens akse ber Gud i helvete om lov til å bedrive djevleutdrivelse fra Bagdad. På tide at krigen starter, ikke sant? Bli ferdig før VM på ski er til ende, kanskje? Jaktstart i tanketomhet.

TRISTE og syke tanker i en trøtt time, og dette midt på blankeste formiddagen, mens vinterdagen hutret med et grått skjær i februarluggen. Utenfor Lorrys gamle vindu, i Parkveien, så vi en rød mann. På bordet brant stearinlyset. Et par stamgjester sikret seg dagens første rasjon av humle og b-vitaminer. En svenske serverte.

MANNEN ved nabobordet spiste leverpostei. Dagens aviser var finlest. Humøret var krigstrett og i nærheten av et bunnivå. På det fordømte treningssenteret virket alle dobbelt så spreke som denne skribent. Han som for øyeblikket ikke har andre drømmer enn en sydhavsøy, under banneret «Palmer, bølger & poesi», populært kalt PBP.

42 KRONER hadde søndagens britiske avis Independent kostet. Dette til tross for at den var noen dager gammel. Styggdyre saker, men det har sin pris å være politisk korrekt kosmopolitt, populært kalt PKK.

Den britiske storformatavisa var befriende fri for norske politikere med unnvikende holdninger.

RØDT lys ble til grønt ute. På side 15 i avisa, under vignetten «Books/Arts», fant vi denne bokanmeldelsen, «In the wake, by Per Petterson», anmeldt av Paul Binding.

Pettersons bok kom ut på norsk i 2000 med tittelen «I kjølvannet». Han fikk også Brageprisen for boka, der hovedperson Arvid mister flere av sine nærmeste i en ferjekatastrofe. Som leser forstår vi forfatterens link til branntragedien om bord på «Scandinavian Star», der både forfatteren og romanfiguren mistet nær slekt. Dette er en sterk historie, og den britiske anmelderen har også latt seg bevege.

MINE EGOSENTRISKE, bortskjemte og humørløse tanker forsvant ut i Parkveien sammen med en gul mann som gikk på rødt. Blås i tøvet, les: «Pettersons kunst kan settes inn i en skandinavisk tradisjon, slik hans referanser antyder. Arvids fysiske ubehag som uttrykk for hans sinnsstemninger minner oss om Knut Hamsuns «Sult», hans følelser for kysten gjenkaller den svenske poeten Tomas Tranströmer. De største skandinaviske skribentene har alltid insistert på den individuelle erfarings universalitet; Petterson beviser at han er en av dem.»

BORD 17, vi sees snart. Gratulerer Petterson!