Ved et veiskille

Er det mulig å forene «kristen oppseding» med toleransekravet i et flerkulturelt samfunn?. Og er dette ønskelig, spør Egil Elseth.

STUDIET AV SKOLENS formålsparagrafer de siste 150 årene viser en forbausende kontinuitet både i form og innhold. Det er den kristne kulturarven som har vært grunnlaget for undervisning og oppdragelse i alle disse årene. Derfor heter det i dag at skolen skal «i samarbeid og forståing med heimen hjelpa til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding».De fleste synes i dag å være enige om at denne formålsparagrafen er moden for en revisjon. Det er minst to grunner til det. Norge er i dag et flerkulturelt og pluralistisk samfunn. Mange vil derfor mene at skolen må favne videre enn å gi «elevane ei kristen og moralsk oppseding». Når kravet om en revisjon av formålsparagrafen er blitt aktualisert, skyldes det også den sekularisering som har funnet sted etter siste krig. Mennesket er vel fortsatt skapt i Guds bilde - men det er lenge siden. Så lenge at de fleste i dag fødes inn i en gudløshet som praktiseres ureflektert og med selvfølgelighet. Ikke så rart da at det stusses over målsettingen «kristen og moralsk». Paradoksalt nok kan en kanskje si at denne sekulariseringen er vi til dels selv skyld i. Vår forpliktelse på den kristne kulturarven har vært lunken, og vår presentasjon av kristent levd liv har ikke overbevist. Det får vi ta til oss - i et modig øyeblikk.

DET SÅKALTE Bostadutvalget, oppnevnt av Kongen, skal innen 1. juni avgi sin innstilling om ny formålsparagraf for barnehage og skole. Diskusjonen som har pågått, tyder på at det er referansen til vår kristne kulturarv som vil volde problemer. Er det mulig å forene «kristen oppseding» med toleransekravet i et flerkulturelt samfunn?. Og er dette ønskelig?Vi står ved et veiskille.Er det mulig i dagens samfunn å arbeide seg fram til et felles, forpliktende sett med verdier? Ja, hevdes det fra human-etisk hold. Ved en «overlappende konsensus» er det mulig å finne fram til en formålsparagraf som et flertall kan godta. Legger en godviljen til, sies det, kan en finne fram til felles verdier som «kombinerer ærlighet mot eget ståsted med åpenhet for å skape noe felles sammen».Det ligger en fin tanke bak dette human-etiske forsøk på å finne fram til en felles verdimessig plattform. I utgangspunktet kan vi fort bli enige om at verdier som for eksempel menneskeverd, sannhet, solidaritet, toleranse er verdier som alle kan enes om. Dette er hva human-etikken kaller for «universelle moralske prinsipper som alle livssynstradisjoner lar seg forplikte av». Ja vel. Men det springende punkt vil være hvilket innhold disse honnørordene fylles med. Til det svarer human-etikeren: «Det er opp til representantene for den enkelte tradisjon å begrunne disse moralske prinsippene i egen tradsjon». Det er her det begynner å bli problematisk. Hva legger for eksempel LO og NHO i begrepet solidaritet?

NÅR BEGYNNER menneskeverdet? Ved unnfangelsen eller ved 12. svangerskapsuke? Når slutter det? Hva fyller vi sannhetsbegrepet med? «Sannhet er et utsagn som til enhver tid tjener til å fremme det kommunistiske partiets ide og vekst,» hette det i en lærebok for vordende lærere i det tidligere DDR. «Hva er sannhet?» spurte Pilatus. Det var et godt spørsmål. «Universelle verdier» kan være så mangt når en som humanetikeren overlater til «representanene for den enkelte tradisjon å begrunne dem».Moderne planmakere er smertelig klar over hvor forsiktig en må være i omgangen med de tunge honnørordene. Det er en av grunnene til at formålsparagrafer ofte ender i et minste felles verdimultiplum. I den svenske skoleloven heter det at skolen skal fremme elevenes «harmoniska utveckling» i overensstemmelse med «grundlaggande demokratiska varderingar». I Danmark skal skolen bygge på «åndsfrihed, ligeværd og demokrati». Det ligger sikkert mye arbeid og kompromissvilje bak disse formuleringene. Det spørs bare om disse verdiene kan stå alene uten en forankring i noe utenom det som kalles «universelle moralske prinsipper».Vi står ved et veiskille.

EN SAK STÅR FAST: Om vi liker det eller ikke, er vi nødt til å ta stilling til hvilken påvirkning vi ønsker skolen skal øve på elevene. Nøytralitetsmyten i oppdragelsen, som har preget pedagogisk og politisk debatt etter siste krig, er blitt kritisert - ikke bare på kristent hold, men også på eksistensialistisk og marxistisk grunnlag. Kritikken har kommet ikke bare fra pedagoger, men også fra psykologer og sosiologer. Den nøytrale skole er intet ideal. Kravet om åndsfrihet og toleranse får først mening dersom skolen tør vedkjenne seg bestemte verdier og deres forankring. Den skole som under toleransens dekke later som om det foregår en objektiv verdiformidling, er kanskje den farligste form for indoktrinering.Det er vår kristne kulturarv som har vært grunnlaget for undervisning og opplæring i norsk skole. Det er i denne sammenheng vi står. Den er en del av vår identitet som folk og enkeltpersoner. Den pågående diskusjon om forholdet stat/kirke viser - midt i sekulariseringen - en forunderlig opptatthet av kirken som identitetsbærer. I dag har ca. 90 prosent av norske mennesker bånd som på en eller annen måte knytter dem til den norske kirke eller et annet trossamfunn. Et flertall døper sine barn og lover med det å oppdra dem i den «kristne forsakelse og tro» Dette er tom formalisme, sies det. En skal vokte seg vel for å stemple foreldres «ja» som tomt prat. Det er en grov undervurdering av voksne menneskers tanker og ønsker ved døpefonten der nytt liv folder seg ut.

DET KANSKJE VIKTIGSTE argument for en formålsparagraf med en referanse til vår kristne åndstradisjon, er verdienes forankring. Humanetikeren vil forankre dem i «universelle moralske prinsipper». Det spørs hvor universelle og entydige de er. I en tid da farten holder på å ta pusten fra oss, føles behovet for et fast punkt som en livsnødvendighet. Den kristne åndstradisjon vil knytte forankringen av verdiene til noe utenfor mennesket - til en guddommelig sannhetsåpenbaring. Jeg vet at dette blir litt store ord, men de får stå sin prøve. I dag er en transcendental forankring av verdiene viktigere enn noensinne. Nå vet jeg godt at humanetikeren vil si: Hvem skal tolke den «guddommelige sannhetsåpenbaring»? Det er jo et godt spørsmål som skal gjøre oss ydmyke. Men når det røyner på, har vi i vår kristne kulturarv i alle fall en etisk ledestjerne. Det er spor i vår lange historie som viser dette.

VÅR SKOLE TRENGER en referanse til vår kristne kulturarv, og verdiene trenger en forankring som trosser vilkårligheten.Kan så en formålsparagraf med en kristen referanse fungere i et flerkulturelt samfunn? Jeg tror det. Men en forutsetning må være at vi innser at den tid er forbi da kristen tro og moral trekkes ned over hodene på elevene. Men det burde være skolens oppgave å gi den oppvoksende slekt et personlig møte med verdier og den kristne åndstradisjon vi alle står i. Noe annet ville være et underslag av virkelighet Læreplanen for skolen sier det slik: «Den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie - en arv som forener oss som folk på tvers av trosretninger».I dette møte med vår kristne tradisjon vil vår toleranse utfordres. Det er bare den som står for noe, som vil settes på denne prøve. En hovedoppgave for vår skole må være å skape en kritisk verdiappetitt og en lidenskapelig sannhetsjakt hos elevene. For å si det med Garborg - «Sannheten - om den så skal føre til helvete».Det kristne kulturtreet står med dype røtter i norsk virkelighet. Vi bryter dets grener. Men nyter fruktene. Så lenge det varer.