Ved livets yttergrenser

Gripende om mennesker som lever nær døden og på bar bakke.

BOK: I sin nye roman beveger Carling seg langs livets yttergrenser. Vi blir presentert for mennesker som befinner seg i dødens forgård, eller mennesker som kan synes å ha liten eller ingen grunn til å leve videre. Mennesker som har mistet synet, fått begge bein amputert eller lider av uhelbredelig muskelsvinn. Unge og gamle om hverandre. Noen søker døden frivillig, andre klamrer seg til livet, samme hvor redusert og meningsløst det måtte forekomme.

Disse tragiske livsskjebnene er skildret med en sjelden kraft og innlevelse, blottet for klisjeer og forloren sentimentalitet.

Vi sier gjerne at ord ikke strekker til overfor slike eksistensielle grensesituasjoner. Carling har funnet ordene, de rette ordene.

Alvorstungt

Man skal ha et hjerte av stein for ikke å bli dypt berørt av beretningen om livet slik det leves når alle trøstens ord om håp for framtida virker som en fornærmelse.

Det høres alvorstungt ut. Det er det også, men det Carling skriver om er også en del av livet, noe vi har lett for å fortrenge. Det er derfor desto viktigere at han gjør det. Det er ikke selvsagt at vi bare skal lese litteratur for å la oss underholde, selv om det noen ganger kan virke sånn.

Men «De små hjelperne» er ingen rapportbok. Den har et grep som også stimulerer vår sans for den litterære komposisjon og for psykologiske sammenhenger som ikke ligger åpent opp i dagen. Handlingen er lagt til et sykehus, der nattevakta Anna tenker over sitt eget og sine pasienters livssituasjon. Tankene fører hun i ei notatbok, der hun refererer hva hun ser og opplever, men hun dikter også videre på dette. Hun forestiller seg hvordan pasientenes liv kan ha vært, og spekulerer på hvordan det vil gå med dem.

«Virkelighet» og «diktning» flyter over i hverandre i disse notatene. Det er ikke så lett å vite hva som er hva, heller ikke for Anna. Hennes «virkelighet» blir så å si skapt idet hun fester sine tanker på papiret.

Og enda viktigere: Ved å skrive om det hun opplever på hospitalet, forløses også tanker om hennes egen skjebne, som på ingen måte har vært særlig tilfredsstillende, med en traumatisk oppvekst og med et ensomt voksenliv som peppermø.

Blir glad

Hun ser altså seg selv som i et speil i pasientenes blikk og historier, enten de er ekte eller oppdiktede. Denne dialektikken er kjernen i denne lille romanen, og det hever den opp over den tilsynelatende trøstesløse tristheten som temaet ellers innbyr til.

Man blir ikke lystig av å lese «De små hjelperne», men man blir kanskje en smule mer ydmyk og takknemlig.

Man mister ikke lysten på livet av å lese romanen. Tvert imot blir man mer glad for livet man har. Å framskaffe en slik følelse er ingen dårlig gjerning av en forfatter.