Ved nullpunktet

En rocksang kan bli verdenshistorie når Greil Marcus analyserer den.

BOK: Greil Marcus satte en standard for kulturkritisk rockjournalistikk med sin klassiker «Mystery Train» fra 1975. Siden har han i en serie bøker tatt for seg rockens idéhistoriske forbindelser både med historiske trender og andre samtidsfenomener.

Enten han skriver om Elvis som et altomfattende symbol, om punkrockens undergravende energi eller Bob Dylans musikkhistoriske bakgrunn, er Greil Marcus stadig interessant. Ikke alltid like enkel å følge, men ofte med overraskende og øyeåpnende henvisninger og forbindelser.

Elektrosjokk

Dette er andre gang Marcus skriver bok om Bob Dylans musikk. «Invisible Republic» (1997) satte Dylans prosjekt i forbindelse med den mørke, sosialt kritiske og folkelige tradisjonen i amerikansk blues og country-musikk -   særlig slik den kom til uttrykk i Dylan og The Bands «Basement Tapes».

I denne boka gjør Marcus Dylans album «Highway 61 Revisited» til et vannskille ikke bare i Dylans musikk, men i populærmusikken som sådan. På den ene siden går Marcus inn i en tolkning av sangen «Like a Rolling Stone» (1966) som et avgjørende vendepunkt for Dylan som kustner, altså som poet og komponist. Det var blant annet den låta som sjokkerte folk-publikumet da Dylan «gikk elektrisk». Marcus mener innflytelsen fra denne sangen har hatt avgjørende effekt på rockens historie. Ikke bare det; men i den kollektive underbevissthetens oppfatning av USA og det amerikanske politiske og kulturelle landskapet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Greil Marcus griper sitt tema i halen og begynner langsomt å svinge det rundt. Først er det liksom en katt han svinger, men dyret vokser. Til slutt er det som om han lar en hel okseflokk danse rundt seg mens han holder dem fast og briljerer med sin viten og sin fortolkningskraft.

En klype salt

Som kulturanalytiker står han i fare for å hengi seg til den samme typen overdrivelser som du finner i sanger og fortellinger og som på amerikansk kalles «tall tales». Man må ta hans konklusjoner med en klype salt.

På den andre siden er hans analyser en slags diktverk med en egen kraft. Marcus begynner med teksten på «Like a Rolling Stone» og pusser den som en vill hund på omgivelsene. Men en imponerende oversikt setter han den i forhold til amerikansk samtidshistorie (Kennedy, Vietnam), samtidas popmusikk, det amerikanske landskapet, som med selve den fysiske og mytologiske Highway 61 som akse brer seg i alle retninger på Dylans Amerika-kart.

Ute på veiene

Vi er med i studio, vi følger singelen «Like a Rolling Stone» på lister, jukebokser og konsertscener. Teksten blir satt i sammenheng med uttalelser fra Dylan selv, andre musikere, kritikere. Sangen blir skildret i kraftfulle, malende metaforer, slik bare Marcus kan. Fra det første pistolskuddet av et trommeanslag får enhver lyd på innspillingen sin betydning. Sangen blir et spøkelse som griper tilværelsen i strupen. Den ribber omgivelsene for vanetenkning og drar dem inn i en tomrom. Dylan gjør rent bord. Han nullstiller et Amerika som har spilt fallitt og åpner framtida som en labyrint, en halvt opplyst hule, et sted der ingenting lenger er det samme.

Jeg oppfatter boka som en hyllest til det kompromissløse i Bob Dylans kunst, hans evne til stadig å tegne kart og terreng på nytt, ja enndog dreie kompasset. Stille seg sammen med deg i veikrysset, peke snart hit, snart dit, for så å forsvinne -   lydløst som en skygge. Når du snur deg, er du alene -   like a rolling stone.