Ved nye kulturelle veikryss

Det eldste av Khalid Salimis barn, Antirasistisk Senter, fyller 20 år til høsten og er godt myndig. I dag trekker Salimi seg som daglig leder, for å bli tidsskriftredaktør og frilans skribent på heltid. Ja, ved siden av sitt verv som nestleder i Norsk Kulturråd med ansvar for Kulturrådets prosjekt Mosaikk.

- Du gir deg ikke. Det navnet tyder da på noe flerkulturelt, tar du med deg Antirasistisk Senter inn i staten?

- Nei, nei. Kulturrådet har vært engasjert i flerkulturelt arbeid lenge før jeg kom inn. Nå tar jeg naturligvis del i det. Satsning på kulturelt mangfold har ikke nødvendigvis noe med innvandring å gjøre.

- Men «Mosaikk»?

- Mosaikk skal bygge og styrke møtestedene. Det er i kulturelle veikryss at det mest nyskapende dukker opp. Det jeg kan bidra med, er å påse at likestillingsprinsippet også når det gjelder minoriteter, er ivaretatt i kulturinstitusjonene, som teatre og festivaler, og hjelpe nordmenn med innvandrerbakgrunn til å identifisere seg med kulturscenen i landet. Antirasistisk Senter fortsetter som før, uten meg. Det har alltid hatt et mye videre perspektiv.

- Som er?

- Helt fra første øyeblikk sto det klart for oss som startet Senteret at det ikke måtte bli noen sær interesseorganisasjon for innvandrere, selv om det også fungerer som en hjelpeinstitusjon for dem som føler seg trakassert og forbigått. Rasisme og fremmedfrykt er ikke særproblemer som bare angår dem som ser annerledes ut. Derfor kan det heller ikke løses med særordninger. Det er et kjerneproblem, som berører hele samfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Betyr det at du og Senteret er motstander av spesiallover, kvoteringsordninger og så videre?

- Slikt kan virke mot sin hensikt. I USA har man kvotert inn svarte til høyere utdannelse, med det resultat at de hvite som da ikke er kommet inn, føler seg forbigått og blir bitre. Det virkelige problemet har man ikke løst, nemlig at det er for få skoleplasser. I fjor, da det var tale om å opprette et ombud mot rasisme, gikk jeg imot forslaget. Vi har allerede et likestillingsombud, og i en viss forstand er kampen mot rasisme en del av kampen for likestilling. I et større perspektiv dreier det seg om å oppfatte menneskene som individer, ikke som representanter for forskjellige grupper. I stedet for å lage ordninger som skal beskytte minoriteter, må vi skape lover og muligheter som omfatter og inkluderer alle mennesker. Og det er i høy grad en kulturutfordring. Ta den samiske skoleplanen som eksempel: Tror du vi eller våre barn ville hatt vondt av å lære litt mer om samene? Nei, men i stedet skal de som bor i noen finnmarkskommuner få en særlig læreplan.

- Men med denne åpenheten er det da pussig at du er mot ytringsfrihet.

- Huh?!

- Ja, når det dreier seg om ytringer i et partiprogram, som i Kjuus-saken.

- Du har rett i at jeg støtter dommen mot Kjuus, men ikke med lett hjerte. For 15 år siden, da det var på tale å forby Erik Blüchers «Norsk Front», gikk Antirasistisk Senter mot et forbud. Siden da har vi fått en lovparagraf som jeg mener ikke burde vært der, men når den først finnes, må den anvendes. Jeg synes forresten det er ganske søkt å binde spørsmålet om ytringsfrihet utelukkende til Jack Erik Kjuus. Jeg sitter i styret i PEN-klubben og i Rushdie-komiteen, det er det liksom ingen som legger merke til.

- Så du er en av våre «nye landsmenn» som støtter Rushdie.

- Og det er flere av oss, men det gjør knapt inntrykk på opinionen. Dette er et godt eksempel på hvilke underliggende holdninger som må bekjempes, og som truer både innvandrere og det norske samfunnet som sådan. Jeg kjenner en av pakistansk opprinnelse som gikk på pilotskolen. En dag han kom, sa resepsjonsvakten at kameraten hans allerede hadde vært der og gjort jobben: Han trodde at mannen var vaskehjelp. Slike holdninger finnes også innen kulturlivet, det er mange kunstnere og kulturarbeidere fra andre steder i verden som bor her, men som har vanskelig for å bli tatt på alvor. De betraktes som arbeidskraft eller noe eksotisk, ikke som mennesker. Og det er alvorlig for samfunnet som sådan.

- Man har kanskje lett for å oppfatte «norsk kultur» i politisk og etnisk sammenheng: Den er «vår», en markering av at vi er atskilt fra alle andre. Men da tenker man ikke på at Ibsen kanskje er mer lest i Japan enn i Norge.

- Eller på at den norske kulturen til enhver tid er det som foreligger. Norsk kultur kan bare styrkes gjennom å møte impulser utenfra. Dette har jeg ment som leder for Antirasistisk Senter, og dét mener jeg som medlem av Kulturrådet, så sånn sett er mine verv nå en fortsettelse av min tidligere virksomhet. Jeg er jo samme person, og jeg føler meg som en del av Norge, i det landet har jeg bodd i over halvparten av livet mitt.

TAKKER AV: Khalid Salimi er styremedlem i PEN-klubben og Rushdie-komiteen, nestleder i Norsk Kulturråd - og han har i 20 år vært leder for Antirasistisk Senter. Den jobben overlater han i dag til andre.