Vederheftig om Weidemann

Hellandsjø gir med bruk av nye kilder et sammensatt bilde av den sentrale kunstneren.

BOK: «Hvis du ikke har varhet, hva er styrke da?» Jakob Weidemanns egne ord står som motto for Karin Hellandsjøs biografi over billedkunstneren, og i sum sier de mye om så vel maleren som livsverket. Hun henter dessuten biografiens bombastiske undertittel «Storfuglen i norsk kunst» fra et kjent maleri i den biograferte billedproduksjon («Storfuglen letter»).

Det siste rimer ikke helt med hennes målsetting om å gå bak kunstnermyten Jakob Weidemann, som så mange skrivende forgjengere har bidratt til.

Tomrom

Den markante maleren manglet ikke verbal formuleringsevne, og Hellandsjøs bruk av hans visuelt medrivende barndomserindringer fra fødebyen Steinkjer er en fargerik inngang til et livsløp som ikke startet rosenrødt.

Jakob Weidemann ble født utenfor ekteskap, og i 1923 var ikke den situasjonen så uproblematisk. Bestefaren Sivert ble i oppveksten og siden en grunnstein, men dette familiære fundamentet kunne likevel ikke kompensere fraværet av en farsfigur. Weidemanns tette tilknytning til eldre venner - som bergensmaleren Ansgar Larssen - kan vel delvis sees i lys av dette tomrommet i barndommen.

Krigen

Hellandsjø går klargjørende inn på forholdene under krigen, da den malerisk bråmodne Weidemann brøt opp fra Bergen og flyktet til Sverige. Hennes rent dokumentariske framstilling av sprengningsulykken som kostet ham høyre øye, er også et velegnet grep til å belyse situasjonen omkring dette personlige dramaet. Det er også gjennom fakta hun gir syn for hvordan den kvestete kunstneren skulle møte et kollegialt miljø, som må ha vært både mentalt helende og en øyeåpner på det maleriske området. At Weidemann i løpet av de samme korte månedene på tampen av krigen møtte mesénen Rolf Stenersen, blir talende nok gjengitt i flere versjoner.

Stenersen bidro utvilsomt til å gi Jakob Weidemann en «flying start» i etterkrigstidas norske kunstmiljø, men han framstår først og fremst med en egen energi og utforskende trang som uansett ville ha vakt respons.

En sterk fysikk gjorde ham også i stand til å arbeide dag og natt i måneder etter ukelange fyllekuler, men Hellandsjø ser ingen grunn til å romantisere periodedrankingen. Det gjorde heller ikke Weidemann på slutten av sitt liv da kroppen krevde full alkoholstopp.

Ringsveen

Ekteskapet med kulturjournalisten - og seinere antikvitetshandleren - Anne-Marie Weidemann ble merket av alkoholproblemene, men Hellandsjø legger likevel først og fremst vekt på hvordan de to stimulerte hverandre. Hovedverker i kunstnerskapet som «Anne-Maries have» og det store Maihaugen-maleriet er synlige tegn i så måte, og de utviklet også et fellesskap for alt fra litteratur og musikk til dyr og reiser. Flyttingen fra «sherry-gropa» Oslo til Lillehammer og småbruket Ringsveen i 1968 hadde nok også sammenheng med Anne-Maries røtter i regionen.

Hellandsjø mener myten om Weidemann som den norske kunstens Pan ble befestet ved bosettingen på landet, og medienes bilde av den busserullkledde maleren med meninger om mangt i sauefjøset bidro utvilsomt til det.

Men sett i lys av hans store produksjon framstår Ringsveen med sin blomstereng - lik forgjengeren Monets hage i Giverny - mest som et sted for konsentrert arbeid.

Weidemann var ingen politiker, men med tanke på bakgrunnen og beundringen for onkelen Kristoffer Uppdals posisjon virker hans identifikasjon med arbeiderbevegelsen innlysende. Selv om Hellandsjø ser denne siden hos kunstneren med andre politiske briller.