Aktiv dødshjelp

«Vedlagte kronikk er kanskje litt kontroversiell - fordi jeg er død»

Men det burde vel likevel la seg gjøre å la en avdød komme til orde så lenge det er med min fulle tillatelse? Jeg mener at mitt syn på aktiv dødshjelp er et viktig bidrag til debatten.

ØNSKER DEBATT: Kreftsyke Inger Staff-Poulsen ønsket å bringe temaet aktiv dødshjelp fram i offentligheten. Derfor skrev hun denne kronikken. Foto: Privat
ØNSKER DEBATT: Kreftsyke Inger Staff-Poulsen ønsket å bringe temaet aktiv dødshjelp fram i offentligheten. Derfor skrev hun denne kronikken. Foto: PrivatVis mer
Meninger

For fem år siden fikk jeg en ny følgesvenn. Det var han som tok initiativet, og jeg måtte pent akseptere hans etter hvert pågående vennskap. Han het Døden. Han var høy og tynn, og gikk mørkkledd i vid kappe med hette. Skyggen fra den dekket pannen og øynene slik at bare den kraftige kjeven og det rå gliset så vidt var synlig. Stemmen hørte jeg aldri, vi kommuniserte via telepati.

Hans nasjonalitet var irrelevant, han forsto norsk. I begynnelsen så jeg ham sjelden. Noen ganger bare som en skygge i øyekroken. Men etter som årene gikk, ble han masete, han dukket opp hjemme, i butikken, i naturen. Jeg ba ham forsvinne, men han påsto at det var på tide å ta det siste skrittet – sammen. Ikke faen, sa jeg, ikke slik du er vant til.

For fem år siden, akkurat i samme øyeblikk som Døden dukket opp, satt jeg i samtale med en lege på et sykehus. Han fortalte meg med nøytralt blikk og stemme at det var funnet maligne celler i pleuravæsken som var blitt tappet fra min fulle lunge. De malignes kilde var eggstokkene. Mer konkret forklart led jeg av eggstokkreft i fjerde og siste stadium, sykdommen var ikke kurativ, eneste mulighet for overlevelse over en viss tid var lindrende behandling, i mitt tilfelle infusjoner av cellegifter i flere linjer, farger og benevnelser.

Sykdommen kunne vært oppdaget mye tidligere hvis jeg, en middelaldrende kvinne med ikke spesifiserte symptomer, men med rare resultater på diverse blodprøver, hadde fått en helt enkel blodprøve ved navn CA125. En kreftmarkør. Markørens forhøyede verdier kunne ved tidlig oppdagelse ført til helbredelse.

Men tilbake til Døden. Da nesten fem år var over, og jeg i mellomtiden hadde levd et forholdsvis utmerket liv mellom tilbakefall og cellegiftbivirkninger, ble han som sagt innpåsliten. Begge visste vi at han ville vinne, for ingen kan motstå Dødens sjarm når du først er valgt ut, men jeg nektet å la meg apatisk lede inn i en død hvor jeg kunne ende hylende av smerter i en sykehusseng fordi morfinen ikke virket, mens hjernemetastasene førte til talevansker og lammelser og væsken i lungehinne og bukhule fløt kontinuerlig ut av kroppen gjennom innlagte tynne plastrør.

Alt dette mens Døden lå tvekroket av latter på gulvet. Hans påfunn var ikke hyggelige. Det hadde jeg raskt forstått. I løpet av sykdomstiden tilegnet jeg meg det meste om min tilstand og om død generelt. Døden orkestrerer sitt arbeide med omhyggelig presisjon. Han er glad i det morbide, det langsomme, og bare sjelden får mennesket sovne uvitende inn i ly av natten, eller omkomme i løpet av sekunder i en ulykke.

Dødsannonsene mener noe helt annet, ifølge dem sovner nesten alle stille inn. Å sovne inn har noe romantisk vakkert over seg, og beskriver kun de siste timene i dødsprosessen. Tiden som ignoreres er timene, dagene, ukene og månedene med palliativ lindring der smerter, lidelser, bivirkninger, angst, endeløse sykehusinnleggelser, inhumane episoder og situasjoner skjules, fortrenges og blant mange aksepteres.

Den døende er fullstendig prisgitt de ansattes palliative kunnskaper som er sprikende, og jo lenger utenfor storbyene du bor desto dårligere risikerer du at tilbudet blir. Ligger du på Hospice Lovisenberg i Oslo er du garantert lindring hele døgnet, men på et landsens sykehjem hvor du blir plassert når sykehusets jobb er over, kommer smerteeksperten innom to ganger i døgnet fordi han eller hun har flere steder å skjøtte.

Det sier seg selv at om du lider mellom disse tidspunktene kan lite gjøres. Den eneste muligheten du har om morfinen ikke skulle virke, er å be om terminal sedering som betyr at du blir lagt i dyp narkoselignende søvn de siste dagene.

Leger jeg har truffet har aldri innrømmet at den palliative lindringen ikke er så god som man ønsker, men skildringer fra pleiere på de tre sykehusene jeg har vært i kontakt med i mitt sykdomsforløp har vært lite oppløftende, tre for meg nære personer døde av kreft, dessuten trykker pressen stadig historier fra virkeligheten.

Viktigheten av å holde liv i mennesket så lenge som mulig, gjør at du faktisk ikke har rett til å dø en naturlig død engang, såfremt du ikke er forutseende nok til å fortelle dine nærmeste at du ikke vil gjenopplives. En åttifem år gammel skrøpelig og mangeårig dement dame jeg kjente, falt om ved middagsbordet på sykehjemmet og ble straks sendt til Ullevål sykehus. Det ble konstatert hjerneslag, og hjertekompresjon ble gjennomført to ganger før hun fikk lov til å dø.

Dette var pålagt personalet selv om de visste at om damen skulle våkne igjen, ville hun være sterkt hjerneskadet og sengeliggende på ubestemt tid. Hva slags etikk og moral ligger i dette?

Aktiv dødshjelp på mennesker er forbudt i Norge, men når dyr blir akutt syke får kjærlige eiere beskjed om at det mest humane er å la dyret sovne inn. Mennesket derimot skal pines, plages og tortureres til siste åndedrag siver ut i de innestengte sykerommene.

Det har alltid undret meg hvorfor, og svaret er etter min mening på grunn av religion. Selv om størsteparten av Norges befolkning er sekulær og langt over halvparten sier ja til aktiv dødshjelp, nekter toppolitikere og deres partier å berøre temaet.

Vi vet gjennom pressen at mange av dem er personlig kristne eller har en sterk barnetro. Statsminister Erna Solberg mente til og med for ikke lenge siden at de sekulære presser de religiøse. Helt korrekt, uten våre forfedre og mødres stadige modige opprør og avvisning av religiøse regler og normer, hadde statsminister Solberg fremdeles sittet i sin stue i Bergen og brodert de yndigste duker, mens hennes mann styrte landet.

De fleste motstandere i dagspressens kronikker og leserinnlegg har også religiøs tilknytning. I deres verden er det Gud alene som skal bestemme når du skal dø, livet er hellig og det er synd å drepe. Hvor mange mennesker som er drept i religioners navn, skal jeg la ligge her, men ved aktiv dødshjelp tar du ikke liv, du forkorter dødsprosessen. Døden inntreffer uansett.

Ett av motstandernes stadig tilbakevendende argumenter er at eldre vil føle seg presset av familie og samfunn til å gjennomføre aktiv dødshjelp. Hvis du setter deg inn i hvordan Oregon-modellen fungerer, vil du skjønne at det blir ekstremt vanskelig for familien å presse den eldre til dette.

Men med den kommende eldrebølgen, det endeløse snakket om personalmangel og kanskje til og med medisinmangel, blir det sikkert mange eldre som helt frivillig ønsker å benytte seg av aktiv dødshjelp. Så tiden burde være inne for regjerende myndigheter uansett parti å sette i gang planleggingen slik at landets borgere slipper å ty til utlandet når den tid kommer.

For utenfor Norges grenser lar heldigvis stadig flere land religionen forbli på kammerset hvor den hører hjemme, og legaliserer aktiv dødshjelp. Sveits, Nederland, Belgia, Luxemburg, Tyskland, Canada og fem delstater i USA tillater i dag forskjellige typer aktiv dødshjelp, de fleste bruker Oregon-modellen.

Dignitas og Lifecircle i Sveits er de eneste som aksepterer utlendinger. I andre land igjen er det åpnet for diskusjoner om legalisering på politisk nivå, men i Norge har kun noen av ungdomspartiene temaet på sin agenda.

Dignitas i Sveits kjente jeg allerede til da Døden plutselig satt ved min side for fem år siden, og jeg ble straks medlem. Grunnen til at jeg likevel ikke tok med Døden dit, var at søkeprosessen for dødshjelpen er på ca. fire måneder. Glad i livet mitt som jeg var, ville jeg ikke bestille time og ta sjansen på å sitte der i toppform når dagen opprant. Hvis jeg søkte for sent, risikerte jeg at Døden dro meg med i den palliative spiralen i Norge, og det ønsket jeg i hvert fall ikke. Sykdomsforløpet til kreft er dessverre ytterst vanskelig å forutsi.

Men hvordan er så den perfekte død? Den er selvfølgelig helt individuell. Vi står fritt til valg av livsførsel, på samme måte burde vi ha friheten til å dø slik det passer oss best.

Jeg ville ha sittet midt i dobbeltsengen oppå sengeteppet i dyprødt med gullbroderier, ervervet i Marrakech for mange år siden, iført min rosa silkekimono fra Tokyo. Rundt meg ville spesielt inviterte mennesker jeg var glad i, stå og sitte. Champagnen ville flyte, gråt, latter og minner blitt delt før legen rakte meg midlene jeg måtte svelge, først det kvalmestillende og så det viktigste som ville føre til at jeg bokstavelig talt sovnet inn og hjertet sluttet å slå.

Etterpå ville jeg i den billigste kisten blitt kjørt til krematoriet for kremasjon, etterfulgt av askespredning i Oslofjorden med mine nærmeste en strålende sommerdag.

Askespredningen får jeg i dagens virkelighet også. Men drømmedøden ble jeg foruten, for den ville i Norge ført til fengsling av de inviterte. I stedet ble jeg funnet død på et hotellrom i all ensomhet, full av medisiner. Det er feil å si at jeg var alene under forberedelsene og gjennomføringen, for Døden satt lettere henslengt nederst ved fotenden av sengen og filte negler, han sa ikke stort, men jeg visste at han aksepterte valget mitt.

Fremgangsmåten er når det kommer til stykket ikke det viktigste for ham, det er resultatet som teller. Etter kort tid sovnet jeg, men merket så vidt at noen presset hånden sin forsiktig mot hjertet mitt før alt gikk i svart. Derfor fikk jeg ikke med meg at Døden ved daggry, til lyden av vårens fuglesang, forsvant ut det åpne vinduet på jakt etter sin neste følgesvenn.

Les hele historien om Ingers død her.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.