For fem år siden fikk jeg en ny følgesvenn. Det var han som tok initiativet, og jeg måtte pent akseptere hans etter hvert pågående vennskap. Han het Døden. Han var høy og tynn, og gikk mørkkledd i vid kappe med hette. Skyggen fra den dekket pannen og øynene slik at bare den kraftige kjeven og det rå gliset så vidt var synlig. Stemmen hørte jeg aldri, vi kommuniserte via telepati.

Hans nasjonalitet var irrelevant, han forsto norsk. I begynnelsen så jeg ham sjelden. Noen ganger bare som en skygge i øyekroken. Men etter som årene gikk, ble han masete, han dukket opp hjemme, i butikken, i naturen. Jeg ba ham forsvinne, men han påsto at det var på tide å ta det siste skrittet – sammen. Ikke faen, sa jeg, ikke slik du er vant til.

For fem år siden, akkurat i samme øyeblikk som Døden dukket opp, satt jeg i samtale med en lege på et sykehus. Han fortalte meg med nøytralt blikk og stemme at det var funnet maligne celler i pleuravæsken som var blitt tappet fra min fulle lunge. De malignes kilde var eggstokkene. Mer konkret forklart led jeg av eggstokkreft i fjerde og siste stadium, sykdommen var ikke kurativ, eneste mulighet for overlevelse over en viss tid var lindrende behandling, i mitt tilfelle infusjoner av cellegifter i flere linjer, farger og benevnelser.