Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vedtak eller bivirkning?

Norske kommuner mister retten til å pålegge visning av barnefilm og europeisk kvalitetsfilm ved lokale kinoer.

STORTINGSFLERTALLET endret i fjor høst Grunnlovens § 100. Hensikten var å utvide ytringsfriheten, men en av virkningene synes å være at man har innskrenket kommunenes mulighet til å drive fornuftig kulturpolitikk. Er dette gjennomtenkt, eller har vi å gjøre med en utilsiktet bivirkning av et kompromissvedtak inngått i en sen nattetime? Det dreier seg om forhåndssensur og konsesjoner. Om grunnlovsendringens konsekvenser for kommunenes rett til å stille krav til kinodrift. Fjerde ledd i den nye grunnlovsbestemmelsen lyder: «Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, med mindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder.» Dette er en annen utforming enn den som opprinnelig var foreslått av Regjeringen i proposisjonen. Ved tolkning kan man derfor ikke som vanlig er, gå tilbake til forarbeidene. Der gis det ikke noe svar. Det man har å holde seg til, er saksordførerens innlegg fra Stortingets talestol. Der uttales det på vegne av stortingsflertallet: «Når det gjelder dagens ordning med at kommunene kan sette krav til innholdet i tilbudet som vilkår for å kunne vise eller omsette film og videogram i næring, antar flertallet at dette vil komme i konflikt med formuleringene i alternativ 1. Dersom alternativ 1 vedtas, vil det bare være anledning til å sette krav som har til hensikt å beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder».

ALTERNATIV 1 ble vedtatt, og Kultur- og kirkedepartementet har i disse dager sendt ut et rundskriv til kommunene om hvordan de skal forholde seg. Der sier departementet at «Grunnloven etter dette vil være til hinder for å knytte innholdskrav til slike konsesjoner», men også at «det innenfor rammene av gjeldende regelverk kan knyttes vilkår til konsesjonene som ikke gjelder innholdet i tilbudet». Ytterligere fortolkning eller klargjøring gis ikke. Hva har da kommunene å gå ut fra?

De fleste kommuner har i sitt lokale konsesjonsreglement bestemmelser som skal sikre et bredt kinorepertoar med tilbud til ulike alders- og interessegrupper. Siden Norge er et spredt befolket land, vil det med unntak av de aller største byene, ikke være driftsgrunnlag for mer enn en kino i hver kommune. Det er derfor viktig for kommunene at denne kinoen gir et godt filmtilbud og kan inngå som del av kommunenes samlede kulturtilbud. Hvilket også er lagt til grunn for konsesjonsordningen i forarbeidene til gjeldende Lov om film og videogram fra 1987. Mange kommuner pålegger derfor kinoen i konsesjonsbestemmelsene å vise et bredt utvalg av film innenfor alle sjangere. Mange kommuner har også særlige bestemmelser om norsk og europeisk film, om barnefilm eller spesielle kvalitetsfilmer. At dette ikke lenger er tillatt, synes rimelig klart. Men hva med en annen type bestemmelser, som indirekte gir påbud om et spesielt repertoar, uten å knytte det til den enkelte film?

MANGE KOMMUNER har i dag konsesjonsbestemmelser som pålegger kinoen å «tilrettelegge et tilbud for barn og unge». Er dette en type «Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler» som ikke lenger kan benyttes? Eller hva med samarbeidsbestemmelser? Mange kommuner pålegger kinoen å samarbeide med kommunale institusjoner som skoler og barnehager. Er det fortsatt tillatt, eller er det pålegg om et spesielt innhold (barnefilm) og dermed som forhåndssensur å betrakte? Departementet gir intet svar. Antagelig fordi det verken i forarbeidene eller i innstillingen fra Stortinget har noe å holde seg til. Men noen må faktisk gi et svar. Kommunene skal fortsatt praktisere en konsesjonsordning som ikke er gjort grunnlovstridig. Da må de ha noe mer å forholde seg til enn at «Grunnloven etter dette er til hinder for å knytte innholdskrav til slike konsesjoner».

JEG TILLATER MEG derfor å stille følgende spørsmål: Er det virkelig Stortingets gjennomtenkte, bevisste holdning at hensynet til ytringsfrihet nødvendiggjør en lovbestemmelse som ikke lenger gjør det mulig for kommunene å pålegge sine kinoer å samarbeide med skoler og barnhager? Eller kan vi regne med at dette er en for streng lovfortolkning?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media