Illustrasjon: Fabio Berti / Shutterstock / NTB Scanpix
Illustrasjon: Fabio Berti / Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Veganismens verste fiende

Det må være mulig for veganere å snakke om empati, nestekjærlighet og evnen til å lide uten å bringe ordet veganisme på banen.

Meninger

«Hvordan kan du finne ut at en person er veganer? Du trenger ikke gjøre noen ting, vedkommende vil fortelle deg det».

Denne vitsen er en oppbrukt klisjé som på langt nær beskriver alle veganere. Likevel, enhver idealist som er høylytt og insisterende står i fare for å bli ansett som en ekstremist. Ekstremister taler stort sett for døve ører, og skaper også fordommer for budskapet de vil formidle.

«Veganisme» er et ord som er farget i begge ender, og lik alle andre -ismer burde det ikke være vanskelig å forstå at de fleste møter konfrontasjonen med veganisme med skepsis og motvilje. Noe annet ville vært unaturlig. Kan det være at veganere har klart å etablere uttrykket «veganisme» som veganismens egen akilleshæl?

MUSIKER: Christian Meaas Svendsen.
MUSIKER: Christian Meaas Svendsen. Vis mer

Veganismens innhold kan oppsummeres ganske enkelt: empati og rettferdighet for alle sansende vesener uavhengig av rase, kjønn, legning, alder og art. Veganisme er respekt på grunnlag av vår alles minste fellesnevner: nervesystemet, og en veganer vil unngå unødvendig lidelse for alle individer som deler dette trekket. Behovene varierer, men ikke retten til behovet.

Den største konsekvensen av dette er at alle dyr må innlemmes i menneskedyrets selvutnevnte moralske sfære. Veganismens store fordel er at dens prinsipper underbygges av kunnskap, fakta og fornuft, ikke tradisjon, normer eller «naturlighet». Dette er et viktig poeng: Veganisme er konsekvensen av, ikke utgangspunktet for, denne rasjonelle deduksjonen (Peter Singers klassiker «Animal Liberation» er et godt sted å begynne for dem som vil sette seg nærmere inn i dette).

Artikkelen fortsetter under annonsen

I vårt sekulariserte samfunn er veganismen derfor mer rustet til å formidle allmenne etiske verdier enn de fleste andre livssyn. Men mennesker er ikke alltid rasjonelle. Argumenter som konfronterer vanene våre resulterer ofte i tynne unnskyldninger som er akkurat tykke nok - og som deles av mange nok - til at folk forblir på stedet hvil.

Mange veganere er eksperter på å framprovosere disse forsvarsmekanismene, og innser ikke selv at dersom folk skal få øynene opp for veganismens budskap, må de også se menneskene de roper til. Det må være mulig for veganere å snakke om empati, nestekjærlighet og evnen til å lide uten å bringe ordet veganisme på banen. Veganisme har ikke monopol på disse kvalitetene. Den innledende «vitsen» er et resultat av at veganere misbruker begrepet i sammenhenger de kan la være. Oppmerksomhetskåte veganere reduserer veganismen til en ideologi hvor det er om å gjøre og rope høyest og mest, og angriper folks vaner over en lav sko. Det må forventes at det oppstår en motreaksjon der veganisme blir et fordomsfullt hatobjekt, og hvor konsumet av animalske produkter, spesielt kjøtt, når nye perverse høyder.

Veganere som føler eierskap til ideologien og som mener at det er viktig at folk «blir veganere» for å kunne forstå hva veganisme dreier seg om, bytter ut innhold med innpakning, omformer veganisme til en slags sosiokulturell klubb, og danner et stereotypisk bilde av hva en veganer er. Dette er ikke empati, det er soleklar egoisme, og er på ingen måte heldig for spredningen av budskapet. De som lider, fortsetter å lide. Mitt inntrykk er at mange veganeres sinne blusser opp når de får et innblikk i uretten som utøves mot dyr, men at dette sinnet over tid transformeres til forakt for alle som ikke definerer seg som veganere. Ikke så vanskelig å forstå, kanskje, og på ingen måte noe veganere er alene om, men desidert feil sted å begynne. Det er viktig at veganere ikke glemmer at mennesket også er et dyr som lider, og er det eneste dyret som faktisk kan gjøre noe med de andre dyrene sine lidelser. På dette punktet skiller veganismen seg sentralt fra andre frigjøringsbevegelser. Veganere kjemper ikke for seg selv, de kjemper for dem som selv ikke kan lede sin egen frigjøring. Hvis veganere glemmer dette, blir de fort veganismens verste fiende.

Som andre bevegelser gradvis har rettet opp forskjeller mellom kvinner og menn, svarte og hvite, vil veganismen kjempe mot våre utgåtte forestillinger om dyr. Veganisme er med andre ord ikke en -isme som forvrenger virkeligheten eller forteller høye historier, men snarere et verktøy til å irettesette vårt syn og gjøre verden til en mer rettferdig plass for alle sansende vesener. Inntil videre er det viktig at veganere formidler bunnsolid kunnskap, inspirerer og tilrettelegger framfor å hytte med pekefingrer. Der menneskene ikke vil ta til fornuft selv, må styresmaktene legge til rette slik at urettferdighet kan unngås. Og når tiden er moden må veganismen være klare for å ofre sin egen identitet, og alle veganere må være fornøyd med å være fulle av empati uten å måtte kalle seg veganere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook