Vegard Ulvang om langrennets urmyte

Femmila er langrennets «urmyte», som passer nordmannens selvbilde.

VAL DI FIEMME, ITALIA :  Arkitekten bak Tour de Ski, Vegard Ulvang, gikk selv opp bakken i Val Di Fiemme. Foto: Erlend Aas / SCANPIX
VAL DI FIEMME, ITALIA : Arkitekten bak Tour de Ski, Vegard Ulvang, gikk selv opp bakken i Val Di Fiemme. Foto: Erlend Aas / SCANPIXVis mer

Av Vegard Ulvang
v.ulvang@swixsport.no

Det finnes de som mener at moderne langrenn har mistet sin sjel, at den ikke lenger er til å kjenne igjen og at vi har solgt nasjonalsporten vår til høystbydende. Av disse påstandene er det bare den siste som er riktig.

Både fra media og utenlandske skiledere blir vi stadig minnet på at vi nordmenn har kjempet mot enhver endring av skisporten. Det er bare delvis riktig. I moderne tid er det viktig å skille mellom medieoppslag fra enkeltutøvere og offisiell norsk skipolitikk. Alle de store endringene etter 1985, som delingen mellom klassisk og skøyting, innføring av jaktstart, fellesstart, sprint og Tour de Ski, har delvis vært norske forslag og er blitt til under norsk lederskap av langrennskomitéen, til tross for motstand fra mange norske aktive.

Selv om langrennssporten har endret seg mye i løpet av de tretti åra jeg har fulgt idretten på toppnivå, er det fortsatt en idrett som først og fremst er knyttet til forestillinger om naturopplevelser i flott vinterlandskap og fysisk sterke utøvere med ekstrem utholdenhet. Man tenker på langrenn som, nettopp, lange renn, mens utøveren er forbundet med svette og slit - og muligens også sunnhet og friskhet.

Disse hovedinntrykkene passer like godt i dag som for femti og hundre år siden. Med sprint og fellesstart på programmet kan vi legge til hurtighet, dramatikk og kamp skulder mot skulder. Likevel er det vinnerne av de lengste løpene som blir de største heltene. «Ordentlig skiløper blir du ikke før du har vunnet femmila», er et uttrykk som både løpere og journalister fremdeles bruker. Slik var det også for meg. Femmila raget over alt. Og i dag registrerer jeg

at både Marit Bjørgen og Petter Northug beskriver sine seire på tre- og femmila som de aller gjeveste.

Mange av grunnverdiene i langrenn samler seg i forestillingen om femmila: Det er distansen som blir vunnet av den som orker mest over lengst tid. Det er langrennets «urmyte», som passer nordmannens selvbilde. Derfor er også følelsen rundt femmila særlig sterk i Norge og Norden.

Femmil med fellesstartens taktikkeri, hvor den «sleipeste» vinner spurten, bryter med langrennstradisjoner om å hylle den ensomme sliteren.

Når man hører folk snakke, kan man komme til å tro at man i gamle dager bare gikk lange distanser på ski. Det kan selvsagt diskuteres hvor langt tilbake i tid man skal gå, før man kan snakke om riktig gamle dager. Men siden 1985 har Holmenkollen, med noen få unntak, vært den eneste femmila i verdenscupen.

Femmila er en krevende distanse og fordrer lang restitusjonstid. Etter hvert som verdenscupen utviklet seg med konkurranser hver helg fra slutten av november til midt i mars, ville flere femmiler ha ført til at mange løpere hadde prioritert den bort av frykt for overbelastning. Løpere med anlegg for lange løp har uansett muligheten til å stille i de tradisjonsrike turløpene. Der har flate løyper og stor fart utviklet en helt egen type spesialister.

I klassisk stil staker de ofte helt uten festesmurning og i skøyting er farta så stor at også her er spurtegenskapene som regel avgjørende, selv om løpene er både seks og syv mil lange. Og merkelig nok: I Vasaloppet har man siden 1922 startet alle på en gang uten at noen har oppfattet fellesstarten som kjedelig.

Overgangen til skøyting er den største og meste dramatiske endringa av langrenn. Som andre års senior ble jeg så vidt uttatt som læregutt til VM i Seefeld i 1985. Vi fikk klare forsikringer fra lederne våre om at VM kom til å gå i god, gammeldags klassisk stil, men endte likevel opp med å konkurrere i en gren vi ikke var trent for. Vi var forvirret og fortvilet. Hvor var idretten vår på vei? Hva ville skje med rekrutteringa hvis vi skulle konkurrere i en annen teknikk enn den turgåeren i Norge hadde brukt i hundre år? Fremdeles ble de aller fleste spor i Norge preparert med snøscooter. Og vi løpere var naturlig nok svært så usikre på om vi egnet oss for den nye teknikken. Vårt norske eierskap til idretten ble igjen demonstrert ved at vi internasjonalt var ganske alene om å fremme slike argumenter. I ettertid er det lett å le av våre lederes argumentasjon om at den nye teknikken blant annet kunne være helseskadelig. Men mye sto på spill og ingen kunne med sikkerhet si hvor dette kom til å ende.

Frykten for å miste kontakten mellom konkurranselangrenn og vanlige folks turgåing var det viktigste argumentet mot skøytingen. Det ville føre til sviktende rekruttering, og man tenkte på de små klubbene i distriktene som kun preparerte løypene med snøscooter. 25 år senere er ikke disse argumentene like sterke. De fleste langrennsløyper prepareres med tråkkemaskiner, barn starter med skøyting fra femårsalderen og mange turløpere og mosjonister, spesielt i utlandet, praktiserer like gjerne skøyting som klassisk.

Langrenn har en helt spesiell posisjon i nasjonen og skal også i fremtiden være en av de begivenhetene som samler oss foran skjermen og i samtaler på arbeidsplassen. Resultatene våre kommer til å svinge, men nordmenn skal alltid være med å prege denne idretten, både som aktive og som ledere. Da må vi være på TV-skjermen. Melder vi oss ut av TV-selskapenes og sponsorenes verden, melder vi oss ut av langrennsfamilien. Da kan vi sitte her hjemme og påberope oss opphavsretten - men uten at noen bryr seg. Hvis langrenn skal fortsette å være en folkesport, er vi avhengig av å utvikle idretten sammen med resten av verden som går på ski, og vi må gjøre det i tett dialog med dem som kan gjøre den severdig og attraktiv for de mange. Samtidig må vi være bevisst konsekvensen av våre valg. Vi kan ikke i nostalgiens navn drømme oss tilbake til fortiden, fortsette å gjemme oss bort i skogen og samtidig forvente å ha en fremtredende plass i mediebildet. På den annen side: Fjerner vi oss for langt fra vår egenart og mister vårt kjernepublikum, så taper vi.

Femmila i Kollen kan bevares som intervallstart i to lange runder hvis vi vil, men da som et kulturminne, et minne om hvordan det en gang var. Det er et valg Norge kan ta, og som vi bør gjøre så lenge vi har et publikum som liker å se langrenn på ski ved Glåmene, og fordi det er vårt ansvar

å bringe tradisjonene videre. Som

i de fleste idrettspolitiske valg gjennom historien vil den diskusjonen bli preget av hvordan det passer dagens norske aktive.

I dag er vi best i fellesstart.

Samtidig må vi kunne glede oss over alt det positive moderne langrenn gir. Spennende dueller, spektakulære TV-bilder og nye helter som skaper nye diskusjoner. VM i Holmenkollen, med 50 km fellesstart, kommer til å bli en fantastisk opplevelse for publikum i skogen, på stadion og foran TV-skjermen. De knallharde motbakkene vil skille de beste fra de nest beste, slik de har gjort i mer enn hundre år. Underveis kan vi vurdere hvordan psykologien til løpere med ulike egenskaper påvirker løpet - og vi kan være trygge på at det ikke er den sleipeste som kommer til å vinne, men den som er aller best til å utnytte egenskapene sine.

Dette er en forkortet versjon av artikkelen «Idrettenes idrett.

Fra langrennsløper til FIS-pamp», som står på trykk i Samtiden,

som kommer ut i dag.