Veien mot en ny politisk idealisme

Skal politikk gi mening for folk flest, trengs det store ideer som strekker seg ut over den daglige tilfredsstillelsen av interesser, mener Øivind Bratberg.

SLITER VI MED mangel på idealisme i norsk politikk? Spørsmålet kan synes merkelig i en tid hvor miljøvern, bistand og internasjonal handel vekker både unge og eldres politiske engasjement. Går vi hverdagspolitikken nærmere etter i sømmene, ses imidlertid noen av politikkens sykdomstegn. Under overflaten trengs partibasert politisk idealisme mer enn noensinne til å binde sammen enkeltsakers flyktige engasjement. Samtidig må idealismen gis en tydelig plass ved siden av hverdagspolitikken. På begge disse områdene er idealismen under press, og det er på tide at den forsvares. Uten partibasert idealisme faller kjernen ut av både politiske visjoner og av de aktører som tradisjonelt har forsvart dem.Fra et filosofisk ståsted har spenningen mellom idealisme og realpolitikk fulgt oss siden den greske antikken, ofte som et sett av begreper knyttet til staters eksterne politikk. Ved siden av denne begrepsbruken finnes det imidlertid en sammenhengende tradisjon som ser idealisme i allmenn politisk forstand. Som et utgangspunkt kan vi spore motsetningen mellom Platons jakt på det ideelle og Aristoteles\' pragmatiske syn på politikk. Der sistnevnte var ute etter å avsløre faktiske tilbøyeligheter både ved mennesket og politikken, hellet Platon mot idealer som politikken under gitte vilkår skulle strekke seg mot.

IKKE UTEN GRUNN viste Aristoteles\' tilnærming seg som den mest anvendbare når det gjaldt å utforme - og forstå - organiseringen av politisk makt. Realpolitikken har siden vært en grunnleggende modell for politisk maktutøvelse, nettopp fordi pragmatisme og egeninteresse er den naturlige veien til makt og derfor en grei politisk rettesnor. Spørsmålet om idealisme er imidlertid aktuelt på et annet plan, med like tidløs karakter: skal politikk gi mening for folk flest, trengs store ideer som strekker seg ut over den daglige tilfredsstillelsen av interesser.Spirende idealisme knyttet til enkeltsaker er et fenomen som slett ikke er utgått dato, som vist i denne høstens debatt over temaer som gasskraft og internasjonal handel. Folkelig engasjement, særlig utenfor den regulære politiske arenaen, er i støtet og spiller en aktiv rolle i daglig politisk debatt. Selvfølgelig gir aktivister i Natur og Ungdom og Attac så vel som Seniorsaken sine tilskudd til et levende demokrati. Likevel er det på tide å fastslå at mens saksorienterte grupper er et verdifullt supplement, kan de ikke erstatte partipolitikken. Sagt på en annen måte, enkeltsaksidealisme kan ikke erstatte brede politiske ideologier. Hvis partiene med sin forpliktelse til helhetssyn svekkes, er det et faresignal for det norske demokratiet.

HVA DREIER SÅ den klassiske formen for politisk idealisme seg om? Den kan ta mange partipolitiske avskygninger - i etterkrigstiden kan så vel Arbeiderpartiets velferdsprosjekt som Willochs blå frigjøringsbølge på åttitallet passe inn under definisjonen. At dette dreide seg om to motstridende retninger, viser bare at idealisme ikke er begrenset til en bestemt politisk ideologi. Perspektivet bakenfor det hverdagslige hadde Gerhardsen og Willoch felles.Ofte er imidlertid idealismen knyttet til en frittstående opposisjon som kritiserer makten fra en fløyposisjon. Møtet og samarbeidet med maktens sentrum kan få fatale følger. Her hjemme hadde SV aldri tidligere vært i regjering da partiet gikk inn i det rødgrønne samarbeidsprosjektet. Partiet har tradisjonelt samlet venstresidens opposisjon, en mangfoldig gruppe som har fungert som kritisk korrektiv og tuftet sitt program på det ideelle. Hva skjer med denne annerledesheten når partiet selv skal utøve politisk makt, fundert på kompromisser? Hvordan reagerer omgivelsene, og hva blir spillerommet for utopisk tenkning og drømmen om «noe annet»?Ansvarliggjøring og bratt læringskurve er begreper som er hyppig brukt om SVs erfaring i regjering, især om Kristin Halvorsens rolle som finansminister. Partiet har forsøkt en svært original arbeidsdeling der parlamentarikere og partiorganisasjon dels er fristilt til kritikk av det prosjekt man kollektivt har gått løs på. Resultatet har blitt fremstilt som selvdestruktivt, men det er ikke nødvendigvis riktig hvis man ser på den indremedisinske effekten. Politisk er SVs regjeringsprosjekt en forsiktig balansegang mellom idealisme og ansvarlighet. Resultatet er en levende konstruksjon hvor utopier og realpolitikk, Platon og Aristoteles, får spilles ut parallelt. Partiets dobbeltkommunikasjon kan slik sett handle vel så mye om å bevare et stort, til dels verdensfjernt idémateriale mens man utøver det muliges kunst i regjering.

HVA MAN KAN og ikke kan vinne frem med av politiske programmer er et fascinerende tema for statsvitenskapen. Augusto Pinochets kupp i Chile i1973 er et interessant tilfelle i så måte, foranlediget av et valg der presidenten, Salvador Allende, hadde vunnet makten med simpelt flertall på et radikalt program. Sentrumsvelgeren, som så ofte spiller en sentral rolle ved demokratiske valg, var delvis satt ut av spill. En spesiell valgordning og politiske omstendigheter ga et ekstremt alternativ makten, i strid med vanlig politisk logikk.Det tragiske utfallet i Chile representerer et sjeldent tilfelle av at radikale programmer vinner bred politisk makt. Teorien om medianvelgeren, presentert for snart femti år siden av Anthony Downs, foreskriver at en flertallskoalisjon alltid må ha det moderate sentrum på sin side, så sant samfunnet er stabilt og konfliktstrukturen i hovedsak følger venstre/høyre-aksen. Dette får selvfølgelige konsekvenser for politiske partiers strategi: sentrumsorientering er prosessen når et parti observerer hva som må gjøres for å vinne - og beholde - politisk makt. Kynikere kaller det ansvarliggjøring, en forståelse av at makt og ansvarlighet går hånd i hånd mot sentrum. For partiets egne tilhengere kan imidlertid prosjektet ende i tillitskrise dersom realpolitikk tar over og eget idémateriale må ofres på veien.

DOWNS\' MEDIANVELGER gir en spesiell beskrivelse av politikken, som et slags politisk marked der ideer bare har livets plass dersom de kan brukes til stemmemaksimering. Modellen er en ekstremversjon av pragmatismens dominans; partier følger velgeres preferanser - lederne skal ledes av de som stemmer dem frem. Aristoteles\' tro på den gylne middelvei får en mekanisk effekt i Downs\' teori om medianvelgeren. Det moderate sentrum vinner uavvendelig.Norsk politikk er fjernt fra bildet av evig sentrumsorientering, ikke minst fordi vi har et større antall partier og mer kompliserte konfliktlinjer enn i Downs\' modell. Virkeligheten er både mer intrikat og mer interessant enn teorien. Kanskje er det likevel verdt en formaning at vi er tjent med at realpolitikk og idealisme får vokse parallelt her i Norge. Det politiske systemet trenger partibasert idealisme. To dimensjoner er relevante: partiene sørger for et mer helhetlig perspektiv enn enkeltsaksorganisasjoner, og partibasert idealisme gir et kritisk korrektiv til realpolitikk. For et parti som SV her hjemme er det egen legitimitet som maktutøver og idébank det handler om. For den politiske arena som helhet er det kriteriet om en edruelig, men nytenkende debatt som dekkes. Vel så mye som sunn fornuft trenger norsk politikk levende ideer. Det bør minnes om at politikken, fra torget i Athen til dagens liv på Løvebakken, berikes når edruelighet og nytenkning får vokse side om side.