FERDIGHETSFORMIDLING: Allsidige Bjørn Kjellemyr, førsteamanuensis, og ledende norsk jazzutøver i fire tiår, har vært Ellen Andrea Wangs basslærer og mentor på Norges musikkhøgskole. Wang, som har etablert seg som en uhyre lovende instrumentalist og låtskriver, har eksamenskonsert på Nasjonal jazzscene, Victoria, 14. juni og debuterer med ny trio på Oslo jazzfestival i august. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADET
FERDIGHETSFORMIDLING: Allsidige Bjørn Kjellemyr, førsteamanuensis, og ledende norsk jazzutøver i fire tiår, har vært Ellen Andrea Wangs basslærer og mentor på Norges musikkhøgskole. Wang, som har etablert seg som en uhyre lovende instrumentalist og låtskriver, har eksamenskonsert på Nasjonal jazzscene, Victoria, 14. juni og debuterer med ny trio på Oslo jazzfestival i august. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADETVis mer

Veien til den bassale livsglede

2013: Hvordan blir jazzmusikere jazzmusikere? Hva er en jazzmusiker? Hva er jazz? Bjørn Kjellemyr (62) og Ellen Andrea Wang (26), lærer og student ved Norges musikkhøgskole, tar grep.

JAZZ? En gang var det enkelt som eggehakk: Jazz var amerikansk musikk, spilt og sunget av Louis Armstrong, Duke Ellington, Count Basie & His Orchestra, Billie Holiday, Coleman Hawkins, Charlie Parker, Ella Fitzgerald, Miles Davis og John Coltrane, pluss alle som spilte eller sang på mer eller mindre samme måte som dem, uansett hvor i verden de kom fra. Unntaket/tilføyelsen var musikken til Django Reinhardt og hans sigøynermedmusikere, innlemmet i jazzbegrepet som «string swing».

Det var da. Ca 1968. Spol fram 45 år og spør igjen: Hva er jazz? I 2013?

Svar: Akkurat det samme, pluss uhorvelig mye mer. Et hav av klanger, toner og taktarter, dels muliggjort av ny musikk- og kommunikasjonsteknologi som på dramatisk vis har stimulert musikkhoders eksperimenteringslyst og minst like dramatisk økt deres eksperimenteringsmuligheter. Jazz er tradisjonen pluss en strøm av nye musikalske hybrider satt sammen av jazzelementer, elementer fra folkemusikk og klassisk musikk fra alle verdenshjørner, hip hop, rap, rock, pop og elektronika — og omtrent alt annet et menneske med internettilgang kan komme borti.

Broket bilde
Ofte handler det om musikk skapt av unge mennesker med jazzutdanning fra høgskoler og universiteter, og ikke først og fremst fra livets skole, det mytiske «på veien» der unge musikere lærte faget av eldre mestere. Jazz anno 2013 er i sannhet er broket bilde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik det må bli når den allmenne oppfatningen av hva som er jazz defineres fra så mange hold, fra kommersielt funderte jazzfestivalprogrammer via et blandakor av musikermeninger og musikkjournalistvurderinger til sprenglærde jazzforskeroppfatninger, og der en hver definisjon øyeblikkelig reduseres til en diskutabel påstand. (Er det bare historien som gjentar seg selv? Deler av jazz-etablissementet kalte bebop-pioneren Charlie Parker «sabotør» på 1940-tallet, og det tok tid å venne seg til nytenkeren Ornette Coleman rundt 1960 og «free jazz» også.)

Ut i frilanstilværelsen
I vår ble Ellen Andrea Wang (26) ferdig etter sju år ved Norges musikkhøgskole, institusjonen der hennes basslærer, førsteamanuensis Bjørn Kjellemyr (62) var musikkstudent fra 1974 til 1978, før jazz sto på studieplanen.

Kjellemyr, mest kjent som bassist i Terje Rypdal & The Chasers i sju år, har en cv som er et studium i seg selv.

I tillegg til en lang rekke jazzkvartetter og kvintetter i flere jazz-stilarter spenner den fra Bergen-Filharmonien til Jazzpønkensemblet, fra Radiostorbandet til Rolf Lislevands tidligmusikkensembler.

Wangs cv er rimeligvis kortere.Men hun tar steget ut i den profesjonelle frilansmusikertilværelsen med bachelorgrad i musikkpedagogikk, mastergrad som jazzbassist, erfaring som bandleder, bandmusiker, låtskriver og plateartist, og hun har allerede mottatt flere utmerkelser.

Men er hun, som et «høgskoleprodukt», jazzmusiker eller en musiker som kan spille jazz?

—En kombinasjon, kanskje, svarer hun. —Måten jeg har lært å spille jazz på, er ut fra jazzreferanser, og jeg vet at jeg står i en tradisjon og at jeg har lært instrumentet mitt ut fra den. Den du får som lærer, i mitt tilfelle altså Bjørn, blir jo da en mester, eller mentor, som tar utgangspunkt i den du er og hva du kan, og som følger deg opp med oppriktig interesse. Men jazzmusiker...kall det improvisasjonsmusiker i stedet. På Musikkhøgskolen har jeg vært i et miljø der folk holder på med ulike typer musikk — klassisk, folkemusikk, rock, pop, jazz - og dette mangfoldet har nok inspirert og preger det musikalske uttrykket mitt.

Holdning
Bjørn: —For meg handler uttrykket «jazz» om en holdning til omgivelsene. Det betyr å være åpen som musiker og til en hver tid interessert i å gjøre noe ut av den musikalske situasjonen på en spontan måte. Om det da ikke er tradisjonelle akkordskjemaer som ligger til grunn, så er det alltid noe annet, og jeg har ikke noe i mot å få merkelappen «jazzmusiker».

På Musikkhøgskolen har vi fantastiske krefter innen flere musikalske stilretninger, og når vi skotter over på hverandre, gir det så mange muligheter. Hva musikken som kommer ut av det heter, synes jeg ikke er så viktig, selv om spørsmålet springer ut av en interessant problemstilling.

—Si noe om hvorfor dere valgte kontrabass og om jazzbassistrollen på 70-tallet kontra i dag?

Bjørn: —Det første som interesserte meg ved å være musiker, var rytme, og som bassist er du et bindeledd mellom rytmen og resten av musikken. Allerede før jeg begynte å spille i rockeband på 60-tallet, hørte jeg på bassostinater i poplåter, bassgangen i «Black is Black» med Los Bravos var den første jeg lærte meg. Så var det Jimi Hendrix Experience og en annen type rytme, mye tyngre, bølgete og massiv, veldig sterkt, rett og slett.

I 1970 hørte jeg Min Bul med Terje Rypdal, Bjørnar Andresen og Espen Rud på Kongsberg Jazzfestival, og da skjønte jeg at det jeg hadde prøvd å spille, og bassrollen også, hadde en link inn i en verden jeg ikke visste at jeg hadde noen forbindelse med: improvisasjon.

Utover 70-tallet ble plater som Miles Davis? «Live at The Fillmore East», Chick Coreas «Return to Forever» og «Paul Bley with Gary Peacock» viktige for hvordan jeg definerte bassistrollen i de formene for kollektiv musisering som jeg fikk enorm sans for.

Improvisere
Ellen: —Jeg startet med å spille klassisk fiolin og ville etter hvert improvisere, sånn som jeg hørte Ola Kvernberg gjøre. Men jeg klarte det ikke, og ble etter hvert mer og mer opptatt og fascinert av det rytmiske i bass-trommer-samspillet, kontrasten mellom det trygge og stabile drivet og bassistens muligheter til å forandre hele musikken, både rytmisk og med valg av toner som grunnlag for harmoniene.

—Var det noen plater som ble viktige for deg?

—Jeg husker iallfall godt da jeg hørte «So What» på «Kind of Blue». Miles Davis med Paul Chambers på kontrabass, Chambers spilte først melodien, «headen», og deretter en bassgang på bare én skala, en D-dorisk skala som etterhvert modulerer til Eb-dorisk. Det var en bass-åpenbaring da jeg forstod og knekte den rytmiske og tonale koden.

—Kommer det en ny generasjon bassister nå som i sterkere grad ser kontrabassen som et solistisk instrument?

—Til en viss grad, men det kommer an på hva slags type musikk vi snakker om. Bjørn er kjempedyktig på å kombinere komprollen med det solistiske, og for min del innebærer bassistrollen å være i harmonisk samspill med alle musikerne i bandet samtidig som jeg skal drive musikken og gjøre solisten bedre.

—Ellen, hvordan ser du på sjansene dine til å klare deg økonomisk som profesjonell utøvende frilansmusiker?

—Å være flink til å spille er bare en del av det å lykkes som frilansmusiker. Du skal også være god på nettverksbygging, strukturering, organisering, søknadsskriving, å booke jobber, sånn er det for alle. For å kunne betale regningene dine er du avhengig av å spille i mange band og konstellasjoner, og av støttemidler, rett og slett. Her i landet er vi så heldige at vi har muligheter til å få til dette, så jeg akter å prøve. Men jeg er ekstremt glad for at jeg har undervisningskompetanse.

—Bjørn, når skjønte du at du kunne leve av musikk?

—Det var en gradvis overgang, og jeg har aldri tatt det helt for gitt at jeg skulle kunne leve av det jeg aller helst vil. Nå kombinerer jeg 66 %-stillingen her på Musikkhøgskolen med spillejobber i inn- og utland, og selv om det er tungvint å reise med dette store instrumentet, spesielt med fly, genererer fortsatt det å stå på en scene og spille sammen med andre energi på en fantastisk måte.

Ellen: —Det er livsglede.

Bjørn: —Ja, det er livsglede.