Veien til fred

Å gi NATO overordnet ansvar for en helhetlig politikk i Afghanistan gagner ingen, skriver artikkelforfatterne.

DEN NORSKE DEBATTEN om Afghanistan-engasjementet er preget av full forvirring. Hva er målsetningene? Noen mener NATOs fremtid står på spill. Andre ser på norsk medlemskap i NATO. Mange vil redde afghanerne fra seg selv, det være seg Taliban, krigsherrer eller narkomafia.

Stadig flere ser Afghanistan som den ultimate testen for NATO som handlekraftig organisasjon, slik Geir Lundestad skriver i Aftenposten 15. november. Dette er å legge listen høyt. Riktignok har landet en folkevalgt regjering og USA fikk støtte fra FN og NATO for sin opprinnelige intervensjon. Derfor, hevder Lundestad, er det «vanskelig å tenke seg at en intervensjon i et konfliktfylt område kan foregå på særlig bedre betingelser.» De fleste utenlandske aktører i Afghanistan kan godt tenke seg bedre betingelser.

LANDET ER KRIGSHERJET og traumatisert, splittet politisk og etnisk. Statsmakten er fragmentert, og regjeringsapparatet preges av korrupsjon og inkompetanse. Den væpnede motstanden øker dramatisk. Lokale konflikter fremstår nå innenfor en global konflikt mellom vesten og politisk Islam. Naboforholdene er vanskelige. Spesielt er Pakistan og Iran opptatt av innflytelse. Begge har en Afghanistanpolitikk preget av forholdet til «hovedfienden» - India i Pakistans tilfelle, USA i Irans.

NATO har likevel stilt seg bak en omfattende fredsoperasjon med både militære og sivile oppgaver. Alliansen søker å bidra til sikkerhet, gjenoppbygging og til å sikre regjeringens autoritet på landsbygda. Det er tiltagende krav om en helhetlig NATO-politikk. Det tas til orde for en mer eksplisitt satsning på å bygge støtte gjennom å gi bistand - det som ofte kalles «Winning Hearts And Minds» (WHAM). Man skal utføre offensive operasjoner mot Talibangrupper - slik britiske, kanadiske og nederlandske ISAF-styrker gjør i sør - og samtidig bygge fred ved å bidra til gjenoppbygging og bedre styresett. Det militære og det sivile er to sider av samme sak.

SELV UNDER de beste omstendigheter er det vanskelig å lykkes med en WHAM-strategi. Britene lykkes i Malaya (nå vestlig Malaysia), på 1950-tallet. Under Vietnamkrigen ble en modifisert form anvendt av CIAs daværende leder i Saigon, William Colby. Hans utgangspunkt var nettopp at USA ikke kunne vinne krigen militært. Han etablerte et bredt program med støtte både til økonomisk gjenoppbygging og utvikling, og til styrking av regjeringsapparatet. I Vietnam led-WHAM strategien et sviende nederlag.

Det er en selvmotsigelse å føre krig med én hånd mens man bygger fred med den andre. Dette ser vi tydelig i Afghanistan. Erklæringer om utvikling og sikkerhet for sivilbefolkningen nytter lite så lenge man samtidig fører en militær kamp som rammer uskyldige, skaper nytt rekrutteringsgrunnlag for de militante, og gjør bistandsaktører til et militært mål. Den nye NATO-strategien har økt behovet for amerikansk luftstøtte. De siste seks månedene har US Air Force utført mer enn 2000 luftangrep i Afghanistan, en skarp økning, skriver New York Times den 17. november. Resultatet bør ikke forbause noen, etter det vi så i Kandahar nylig.

NATO-STYRKER ankom en landsby i Panjwai-distriktet i Kandahar natt til 24. oktober. Taliban hadde forskanset seg i landsbyen, og NATO-styrkene kalte inn forsterkninger fra lufta, først et bombefly og så et kamphelikopter. Ved siden av landsbyen lå også en leir med kuchier, pashtunske nomader. Leiren oppløste seg i panikk. Kvinner og menn, geiter og esler og en stor ungeskokk styrtet skrekkslagne i alle retninger. For de utenlandske soldatene var det liten tvil om at det de så var flyktende Taliban. Kamphelikopteret sirklet og pepret løs utover den treløse sletten til det ble stille. Da morgenen kom telte leiren og landsbyen sine døde. Minst 80, sa lokalbefolkningen. 31 sivile, sa NATO i sin granskningsrapport.

I en aviskommentar sist uke hevdet Thorbjørn Jagland at Taliban representerer en ondskap uten sidestykke, og at Norge og NATO derfor har en moralsk plikt til videreføre kampen. Dessverre er det mange afghanere som nå ser NATO som en leverandør av ondskap. Taliban presenterer NATO-emblemet som et kristent kors, stadig flere kjøper budskapet. Vi er de nye korsfarerne.

DET ER STOR enighet om det er nødvendig med en ny strategi. Hva kan så gjøres? La oss si at minstemålet for NATO er et stabilt Afghanistan, gitt organisasjonens begrensinger både i menneskelige og økonomiske ressurser. Det må innebære at Afghanistans rolle som friområde for internasjonale terrorister reduseres til et minimum, og at afghanerne ser at utviklingen går i retning av fred og utvikling.

En mulighet er å videreføre de offensive operasjonene for å holde de militante i sjakk. Erfaringene hittil er ikke spesielt lovende. Det er vanskelig å jage Taliban «tilbake til sine skjulesteder i fjellene», slik Forsvarsjef Diesen foreslår i Dagbladet 9. november. Taliban har et sammensatt rekrutteringsgrunnlag, og NATOs aggressive krigføring bidrar til økt oppslutning. Alternativet er en omlegging til defensive og stabiliserende militære operasjoner, og å forhandle parallelt.

BEFOLKNINGENS ØNSKE om fred åpner opp for en ikke-militær løsning. Nylig forhandlet britene fram en avtale i Musa Qala, et distrikt i den sørlige Helmand provinsen, etter langvarige kamphandlinger og mange drepte. Andre lokale ledere i sør ber nå om lignende avtaler. De ønsker at NATO trekker seg tilbake og at de selv tar ansvaret for sikkerheten Tidligere i år inngikk Pakistans president Musharaf en lignende avtale med de lokale lederne i Nord-Wazaristan i Pakistan. Det er liten tvil om at disse avtalene ikke kunne blitt inngått uten Talibanledelsen velsignelse, og kritikerne hevder at dette gir dem fritt leide til å utvide sin innflytelse og etablere nye baser.

For å imøtekomme dette må lokale forhandlinger føres parallelt med samtaler på høyere nivå. Dette gjelder spesielt nabolandene. Russland, India og Iran har ulike bånd til den gamle Nord-Alliansen og kretsen rundt President Karzai. Pakistan har mistet mye av sin innflytelse i Afghanistan, og er i tillegg svært bekymret over Indias posisjonering. For Pakistan er det bedre med fortsatt destabilisering, slik Taliban besørger, enn et Afghanistan under tung innflytelse av NATO og India.

FREDSAVTALEN for Afghanistan ble fremforhandlet i Bonn i desember 2001, men ga ingen plass til de interesser som nå igjen støtter opp om Taliban. Det er behov for en ny og mer inkluderende Bonn-prosess, som også tar den konfliktfylte regionale situasjonen på alvor. USA, EU og islamske nasjoner kan være garantister og bidra til å skape en samordnet og positiv internasjonal ramme for en fredelig løsning. Men for at det lykkes må FN spille en ledende rolle, både i dialog med afghanske myndigheter og i forhandlinger for å fornye den politiske prosessen. Dette er oppgaver som NATO verken bør eller kan ta på seg.

Her må NATOs rolle underordnes FN og den afghanske regjeringen. NATO må opprettholde et militært nærvær, men avgrense seg til en militær rolle som bidrar til den vanlige afghaners sikkerhet. Dette må skje innen rammen av en helhetlig politisk strategi. Å gi NATO overordnet ansvar for en helhetlig politikk i Afghanistan gagner ingen, ikke NATO selv, ikke innbyggerne i NATOs medlemsland, og heller ikke afghanerne.