Veien til Gud

Liv Ullmann får karakteren bestått for sin debut som sceneinstruktør i går kveld. I hennes regi framstår Paul Claudels firkantdrama og frelsesstykke som uhyre sobert, skikkelig og gjennomarbeidet teater.

Liv i leiren

Kanskje for gjennomarbeidet? Veien til Gud gjennom kvinnen er tidvis også en ganske tung og dvelende opplevelse på Det Norskes Scene 2. Ullmanns debutoppsetning mangler den ekstra energien som virkelig kunne gjort Claudels dramatiske dikt til strålende og rystende teater.

Svik og frelse

Liv Ullmann og oversetteren Svein Selvig har vevet Paul Claudels første versjon «Dagskilje» fra 1905 sammen med hans seinere bearbeidelse på 40-tallet. Arbeidet må ha vært krevende, men også en glede for de to. Det er nemlig en fantastisk tekst. Nærmest en poetisk liturgi i tre akter og en høysang, med en skjør realisme og en vidunderlig billedrikdom. Det dreier seg om livets vanskeligste spørsmål: kjærlighet, svik, lidelse, død og frelse. Claudels historie om den skjønne og attraktive Ysé og de tre mennene rundt henne er hans bibelske forbilder verdig.

Ullmann og scenograf Helge Hoff Monsen har løftet opp scenen og skjøvet både den og skuespillerne svært nærme publikum. Det trekket har både et pluss og et minus. Det positive er at Ullmanns svarte cinemascope-utsnitt - skuespillerne, ansiktene og teksten - kommer tett på publikum. Det negative er at hun, lik flere filminstruktører som scenedebuterer, ikke bruker rommet rundt og den plastisiteten og dynamikken det gir teatret. Nærbilder alene kan fungere på film. I teatret kan det lett bli ensformig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tsjekhovsk

Liv Ullmann lar første akt, hvor stykkets fire personer befinner seg på et skip på vei til Østen, få utspille seg i en tsjekhovsk atmosfære. Hun er desidert skuespillernes instruktør. De fire får rom og tid til å forme sine skikkelser. Ikke minst Erland Bakker som Mesa, Claudels selvbiografiske figur, som kjemper en sterk indre kamp etter å ha mistet sin Gud og sin prestekarriere. Med havet på alle kanter har han ennå ikke påbegynt den erkjennelsesveien til nåden som er et av stykkets grunntemaer.

Amalric, Ysés tidligere elsker, en brutal og primitiv mann, er blitt en passe hånende og kynisk karakter i Bjørn Flobergs utforming, mens Ysés ektemann, den ubetydelige De Ciz, spilles fint av Jon Eivind Gullord.

Som sanselig, erotisk og forførende kvinne er det ikke nok ladning i Nina Woxholtts Ysé i første akt. Derimot former hun en fascinerende Hedda-skikkelse i de to neste aktene, med voldsom indre rivning og strid.

Sluttscenen mellom henne og Erland Bakker i Amalrics hus i Kina, foran oppsetningens gjennomgående symbol, Omega-tegnet - den siste bokstav - er intens og forløsende. Den hadde den nerve av spenning, motsetning og tiltrekning enkelte andre deler av oppsetningen mangler.

TEATER

Paul Claudel

«Dagskilje»

Det Norske Teatret