Veien til «Halvbroren»

Et år har gått på vann og lut.Nå deles dyre gaver ut.En til far. En til mor.Nøyaktig som i fjor.

Slik lød siste verset i «Tradisjonens høysang», det første registrerte bidrag fra Lars Saabye Christensen i Dagbladet, trykt julaften 1974.

  • Et dikt fra den kanten kom ikke som noen overraskelse, ikke for oss som gikk sammen med ham på Berg gymnas mot slutten av 1960-tallet. Vi husker gymnasiasten Lars, på fransklinjen, omgitt av jenter naturligvis, iført alpelue over sitt gule hår, og dyffelcoat, med lomma full av dikt til skoleavisa Nøkkelen, eller på scenen i teatergruppa: i rollen som en liten gutt som sitter midt på scenen og sutter iherdig på fingeren. Det måtte nærmest bli dikter av ham. Han kastet seg ut i undergrunnen, ble medredaktør for tidsskriftet Dikt & Datt, var med i den legendariske Motklang-antologien og publiserte bøker som «Grønt lys» og «Sirkel» på eget forlag - samlerobjekter som i dag er verdt minst et par tusen kroner på antikvariat.
  • I 1976 kom unge Saabye Christensen forsiktig famlende inn i Dagbladets kulturredaksjon. Den gangen gikk alle litterære debutanter den såkalte debutantrunden til avisene. «Jeg er debutant,» sa de, og ble automatisk ønsket hjertelig velkommen til et lite intervju. «Historien om Gly» var tittelen. Lars forklarte at den handlet om «en mann som ikke makter å tilpasse seg dagens samfunn og går til grunne...»

Året etter kom «Amatøren», ei bok så morsom at anmelderen Knut Faldbakken bekjente at «den hadde meg i gulvet minst et snes ganger under ukontrollerte latteranfall». Humor. Lars Saabye Christensens varemerke. I hvert fall et av dem. Svart latter. Melankoli med et smil. Eller komikk uten, som hos Buster Keaton.

  • Og så kom dikt: «Ordbok» (1977), «Kamelen i mitt hjerte» (1978), «Jaktmarker» (1979) - også de fulle av underfundighet og slående, humoristiske bilder. «Han følger også helt sin egen bane,» fastslo Paal Brekke, som i beste mening kalte diktene «illuminerende kortslutninger». På den andre siden: romaner om forbrytelser; «Billettene» (1980), et av de få eksempler på en roman med en konduktør i hovedrollen, «Jokeren» (1981), den Chandler-inspirerte «Blodets bånd» (1985) og ikke minst «Sneglene» (1987), som innbrakte ham Rivertonprisen.
  • Og så blir det nokså håpløst å oppsummere Lars Saabye Christensens lavmælte mangfold, med alt fra graffitisamlinger til gjendiktning av Jim Morrison og Tom Waits, fra skuespill og filmmanus til antologiredigering og såpeserie («Vestavind»), fra bluesturneer og CD-er med Norsk Utflukt til dikt om fotball og katter, for ikke å snakke om «Hvor er det blitt av alle gutta?».
  • Også «Beatles» (1984), selvfølgelig, den tjukke generasjonsromanen fra Briskeby, en litterær dobbelt-LP full av latter og melankoli, musikk og desperat pubertet. Og flere uforglemmelige skikkelser; den hårløse «Herman» (Kritikerprisen 1988), den søkende Kim Karlsen i «Bly», Otto alias «Gutten som ville være en av gutta» (1992), hotellmusikeren Jonatan Grep i «Jubel» (1995), pluss et galleri av merkverdige, triste, underlige og vakre skikkelser i de mange virtuose novellene som har sett dagens lys innimellom strømmen av romaner og dikt. Veien fram mot Barnum og Fred i den fabelaktige «Halvbroren».
  • Det sies at å dikte er å huske. Lars husker. Han husker for flere enn seg selv. Det blir visjoner av det. Han sitter der og jobber, i «Drømmenes verksted», tittelen på et dikt fra «Falleferdig himmel» (1998):

dypt i meg spinneret hjul, spinner et hjul ikjøttets søle, i blodets grusog dekkene glir mot hjertetsfurer, dynamoensom får mine øyne til å lyselangs nattensavenyer