PARANOID?: Roger lever et gråtrist liv i år 2024 og hører stemmer i hodet sitt.
PARANOID?: Roger lever et gråtrist liv i år 2024 og hører stemmer i hodet sitt.Vis mer

«Veien til helvete er brulagt med små, søte datalagringsdirektiver»

«Metropia» tilbyr imponerende animasjon, men en mindre spennende historie.

||| FILM: Hvis du har holdt deg unna romantiske komedier i det siste og bare sett filmer som «The Road» og «The Book of Eli», føler du trolig at apokalypsen er nært forestående. Det blir ikke særlig bedre hvis du sjekker ut svenske «Metropia», men siden dette er en europeisk og ikke amerikansk fantasi, har klodens dystre framtid også sin lyse side: Kollektivtrafikken funker som aldri før.  

En slags høyhastighets t-bane suser på kryss og tvers av Europa, mens bilvrakene ligger strødd omkring som dekorative advarsler for oss som er så heldige å se filmen 14 år før den finner sted.  

Flerstemt
I 2024 befinner ondskapen seg i stedet blant ingrediensene i en sjampo ved navn Dangst. Hårløse Roger, vår «helt», bruker av en eller annen grunn denne flassjampoen og bivirkningene er merkbare.  

Roger (Vincent Gallos stemme), som jobber på et callcenter i Stockholm, lever et trist liv i sjatteringer av grå. Han bor sammen med kjæresten og når en stemme begynner å dukke opp i hodet hans (Alexander Skarsgård), mistenker han henne for å være utro. Samtidig møter han den vakre Nina fra sjamporeklamen (Juliette Lewis) og ting begynner å skje. Roger tror han er i ferd med å bli gal, men selvsagt er Trexx Corp involvert, selskapet som eier det meste, inkludert t-banenettet og Dangst.  

Lang kortfilm
«Metropia»s styrke er selvsagt den karakteristiske animasjonsteknikken, der runde, digitale ansikter med store øyne beveger seg rundt i en sterkt stilisert storby. Ved hjelp av gode stemmer skaper regissør Tarik Saleh en særegen stemning.  

Hadde bare historien vært like god. Jeg sitter igjen med følelsen av at Saleh og manusforfatter Fredrik Edin har strukket en kortfilmhistorie ut til 80 minutter. Rammefortellingen med den altomfattende korporasjonen som styrer alt, inkludert menneskenes tanker, er ikke videre original. Når den dunkle, animerte stemningen først er etablert, skjer det lite som virker friskt og overraskende. I motsetning til t-banenettet blir «Metropia» en saktegående affære der moralen muligens er at veien til helvete er brulagt med små, søte datalagringsdirektiver.