Det er gått to uker siden regjeringen la fram sin handlingsplan mot «radikalisering og voldelig ekstremisme». Mottakelsen var god og den var tverrpolitisk. Noen kritiske røster blandet seg i applausen, men de ble raskt overdøvet av en bred og selvgod taushet. I kampen mot terror og religiøs ekstremisme er det ikke lenger plass til motforestillinger og bekymring for rettsstaten. Det føyer seg inn i et mønster som ble etablert over hele den vestlige verden etter terroraksjonen 11. September 2001. Vi er vitne til et permanent skifte i maktbalansen mellom staten og borgerne. Behovet for trygghet - samfunnsvernet - settes foran enkeltmenneskets sivile og politiske friheter. I Norge har dette gitt seg uttrykk i stadig flere lover som gir politiet adgang til å kontrollere og overvåke borgerne, også når det ikke foreligger noen konkret mistanke.

Handlingsplanen mot radikalisering er en ny omdreining på denne spiralen. Planen tar sikte på å oppdage radikalisering tidlig slik at man kan sette inn tiltak for å stanse eller snu uakseptable politiske holdninger. Den skal iverksettes omtrent overalt hvor mennesker ferdes: I skolen, arbeidslivet, barnevernet, politiet, NAV, helsetjenesten, på religiøse møteplasser og i hjemmet. Det viktigste arbeidsredskapet er en storstilt mobilisering av fagfolk og folk flest som skal kartlegge tegn til «bekymring». Slik bekymring skal håndteres på ulike plan, med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som øverste instans.