NOBEL-FORSKERE: May-Britt og Edvard Moser mottok i 2012 Nobelprisen i medisin sammen med John O'Keefe. Foto: Thomas Rasmus Skaug
NOBEL-FORSKERE: May-Britt og Edvard Moser mottok i 2012 Nobelprisen i medisin sammen med John O'Keefe. Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Forskningspolitikk:

Veien til toppforskning

Norge trenger varige toppforskningsmiljøer.

Meninger

«Svenske forskere mener norsk forskning er middelmådig» skrev Aftenposten i 2014, og avisen kunne dokumentere den ubehagelige påstanden med en fersk rapport forfattet av forskerne Mats Benner og Gunnar Öquist.

Selv om mange andre vurderinger av norsk forskning hadde konkludert på liknende måte, var det Benner/Öquist-rapporten som klarest pekte på den manglende sammenhengen mellom veksten i det norske forskningssystemet siden 1990 og en tilsvarende økning i banebrytende vitenskapelig resultater.

Produktivitetskommisjonen dokumenterte det samme bildet. De gjennomgikk alle nyere internasjonale evalueringer av norske forskningsgrupper innenfor alle fagområder. Gjennomgangen viser at under sju prosent av norske forskningsgrupper får toppkarakter.

Veksten i forskningsmidler har fortsatt etter 2014 og regjeringen gir i regjeringserklæringen klart uttrykk for at den ønsker å «stimulere til flere verdensledende forskningsmiljøer». Selv om det er stor oppslutning om dette målet, er veien dit langt fra avklart. Regjeringen vil sannsynligvis foreslå nye virkemidler i den nye Langtidsplanen for forskning som skal legges fram snart.

I den perioden Benner og Öquist studerte, ble det innført flere tiltak som har styrket norsk forskning vesentlig. Det viktigste tiltaket er SFF (Senter for fremragende forskning) som har bidratt til å utvikle mange veldig gode forskningsgrupper. Et SFF kan tildeles for en periode på inntil ti år med betydelige årlige bevilgninger. Etter at SFF-perioden er over, er det opp til vertsinstitusjonene å sikre forskningsmiljøenes videre utvikling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For å utvikle verdensledende forskningsmiljøer er imidlertid 10 år for lite og det har vist seg vanskelig for mange vertsinstitusjoner å omprioritere sine egne budsjetter for å videreutvikle et SFF etter at tiårs perioden med bevilgning fra Norges forskningsråd har løpt ut. Brenner og Öquist skriver at de fant få tegn til slike omprioriteringer, og at universitetenes midler ser ut til å være bundet opp i eksisterende prioriteringer.

Til tross for noen hederlige unntak, er vi enige i den beskrivelsen, og vi mener derfor at regjeringen må foreslå nye og slagkraftige virkemidler for å utvikle verdensledende forskningsmiljøer. Forskningsrådet peker på at institusjonene har et ansvar for å følge opp SFF-miljøene etter prosjektperioden, men dette har altså så langt ikke vist seg å virke tilfredsstillende.

Vi mener regjeringen bør sette opp et konkret mål om å etablere noen få (for eksempel fem) varige toppforskningsmiljøer med betingelser som gjør det mulig å drive forskning på internasjonalt toppnivå. Disse bør få denne type støtte så lenge de leverer forskning på høyt internasjonalt nivå. Det finnes neppe en ferdig oppskrift på å lage slike miljøer, men vi mener følgende elementer er sentrale:

  • Kritisk masse: Bevilgningen bør være stor nok til å drive en stor forskningsgruppe; store forskningsgrupper internasjonalt har minst 100 millioner i årlig omsetning og norske toppforskningsmiljøer bør gradvis bygges opp til et tilsvarende nivå. Av dette kan 50 prosent av midlene komme via prosjekter i EU eller Forskningsrådet.

  • Fra etablerte kvalitetsmiljøer: Miljøene bør bygge videre på et miljø som har bevist sitt potensial for å nå verdenstoppen, for eksempel fra SFF-miljøer, eller fra miljøer som har hatt de mest prestisjefylte bevilgningene fra det Europeiske forskningsrådet.

  • Varig bevilgning: Tidsbegrenset finansiering representerer en betydelig utfordring for forskningsmiljøer. Mot slutten av en prosjektperiode risikerer man å miste de beste forskerne på grunn av den økonomiske usikkerheten som oppstår. Bevilgningen må derfor være varig, men også betinget av jevnlige internasjonale evalueringer, for eksempel hvert femte år.

  • Styre egne ansettelser: For å delta i den internasjonale konkurransen om de beste forskerne, må miljøene ha anledning til å kunne gjøre raske ansettelser. I mange ansettelser er hurtighet helt avgjørende.

  • Styrke utdanningen: Miljøene bør delta aktivt i veiledning til master- og doktorgradsprogrammer.

  • Internasjonalisering: Alle miljøene bør etablere egne sommer- eller vinterskoler for å bidra til internasjonalisering av forskningen. Videre bør miljøene etablere omfattende samarbeidsrelasjoner med de beste forskningsgruppene internasjonalt.

  • Utpekes etter konkurranse: Forskningsrådet bør velge ut de fem miljøene basert på en transparent prosess der institusjonene nominerer mulige kandidater.

Varige toppforskningsmiljøer kan organiseres på mange måter, men det helt avgjørende er at gruppene må ha en langsiktig og forutsigbar tidshorisont, og uavhengighet nok til å foreta selvstendige strategiske valg. Vi mener at etableringen av et fåtall slike miljøer vi bidra sterkt til å realisere regjeringens mål om å utvikle flere verdensledende forskningsmiljøer.

Universitetene, Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet må alle bidra om vi skal få til dette.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook