VENSTRE: Pedro Sánchez, nå kalt «Lázaro» Sánchez, er gjeninnsatt som leder for Sosialistpartiet i Spania (PSOE), med slagordet «Her er venstresida». Bildet er fra et folkemøte for partiets tilhengere i Muelle de la Sal i Sevilla 19. mai. Han vant overlegent blant partiets nesten 190 000 medlemmer. Foto: AFP / NTB Scanpix / CRISTINA QUICLER
VENSTRE: Pedro Sánchez, nå kalt «Lázaro» Sánchez, er gjeninnsatt som leder for Sosialistpartiet i Spania (PSOE), med slagordet «Her er venstresida». Bildet er fra et folkemøte for partiets tilhengere i Muelle de la Sal i Sevilla 19. mai. Han vant overlegent blant partiets nesten 190 000 medlemmer. Foto: AFP / NTB Scanpix / CRISTINA QUICLERVis mer

Sosialdemokratiet i krise i Europa

Veien til venstre

I Spania valgte sosialdemokratene å gå til venstre for å gjenerobre statsmakta, i et politisk veivalg hvor tvilen tynger i hele Europa, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Sosialdemokrater i hele Europa, med Skandinavia som unntak, seiler i motvind. De sliter med å finne et svar på globalisering, frihandel, markedskreftenes frie spill, privatisering og sparepolitikken, alt dette som har vært rådende politikk i EU i et par tiår. I kjølvannet av finanskrisa i 2008, som førte til økonomisk og sosial krise i mange land, har dette ført til politisk krise, som ikke bare rammer sosialdemokratene, men hele EU. Vi har sett to opprør fra innbyggerne, et fra ytre høyre og et fra ytre venstre.

For sosialdemokratene er det verst. De står i klemme mellom å legge seg inn til den politiske midten, med fare for å til forveksling likne på de konservative og oppfattes som en del av den herskende eliten, eller å målbære opprøret til venstre og legge fram nye politiske svar på de nye utfordringene.

Nå kan alle som bryr seg, se i forundring og spenning mot Spania, hvor et klart flertall av medlemmene i Spanias Sosialistiske Arbeiderparti (PSOE) valgte å gjeninnsette Pedro Sánchez som leder. I et veikryss hvor tvilen plager, valgte medlemmene den politiske veien til venstre. Utfallet kom som en kraftig overraskelse på de fleste. «Lasarus», som han raskt fikk som tilnavn, gjenoppsto søndag 21. mai, 232 dager etter at han ble avsatt under et opprivende møte i partiets føderale landsstyre 1. oktober og 204 dager etter å ha frasagt seg sitt sete i Deputertkongressen som en følge av nederlaget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sánchez ble avsatt fordi han nektet å bidra til å gjeninnsette den konservative statsministeren Manuel Rajoy fra Folkepartiet (PP). Sánchez hadde ledet partiet til to valgnederlag. 20. desember 2015 fikk partiet bare 90 av 350 seter i Deputertkongressen, men sammen med andre partier var det nok til å avvise Rajoy som statsminister.

Sánchez forsøkte å bli statsminister gjennom samarbeid med de to nye «opprørspartiene», det liberale mellompartiet Ciudadanos (C) til høyre, som også kjemper mot korrupsjonen under Rajoy, og Podemos til venstre. Podemos gjorde dette umulig og tvang fram nyvalg i håp om å bli større enn PSOE. I valget 26. juni gikk igjen PSOE tilbake, til 85 seter, det laveste noensinne etter 1977, men hadde fortsatt flere enn Podemos.

Sánchez prøvde igjen. «Nei er nei» til å innsette Rajoy, gjentok han fra valgkampene. Men «baronene» i partiet ville ikke lefle med Podemos og ville unngå enda et farlig valg. De vedtok å stemme avholdende i andre avstemning i Deputertkongressen. Dermed innsatte de Rajoy. Den sterkeste pådriveren for dette var Suzana Díaz, president i juntaen i landsdelen Andalucía, som er partiets sterkeste bastion og landets mest folkerike landsdel. Hun er en sosialdemokrat «av den gamle skolen» og var ventet som ny partileder, med støtte fra de tidligere statsministrene Felipe González og José Luis Rodríguez Zapatero.

Men medlemmene sendte henne hjem til Sevilla. Bare hjemme i Andalucía fikk Díaz flertall. Den andre utfordreren, Patxi López, tidligere statsminister i landsdelen Baskerland, som mest stilte opp for å holde partiet samlet, vant blant baskerne. I resten av landet vant Sánchez. «Vi er venstresida», sa Sánchez og sang «Internasjonalen».

Flere analytikere drar sammenlikninger til andre land, som til Storbritannia, hvor medlemmene i Arbeiderpartiet har valgt Jeremy Corbyn mens velgerne avviser ham, og til Frankrike, hvor Sosialistpartiet (PS) valgte Benoît Hamon som gikk på et sviende nederlag i president-valget. Begge disse står til venstre i sine partier. Men dette er ulike politiske regimer og ulike politiske kulturer. Det samme gjelder Tyskland, hvor Martin Schulz utfordrer Angela Merkel til høsten.

PSOE er svekket og splittet av mange av de samme årsakene og utfordringene som rammer sosialdemokrater i hele Europa, men noen er særegne. Krisa rammet flere land ved Middelhavet særlig hardt, verst i Hellas og Spania med horder av arbeidsledige, særlig blant unge. I andre land kom framveksten av fremmedfiendtlige, nasjonalistiske, autoritære partier på ytre høyre. I Hellas finnes det ny-fascistiske Gyllent Daggry, men det er svakt. I Spania finnes ikke noe ytre høyre å ta på alvor. Opprøret kom i Hellas og Spania fra ytre venstre, i form av greske Syriza og spanske Podemos. Det er et opprør mot krisepolitikken og korrupsjon i eliten, i Spania kalt «kasten», men ikke mot EU og ikke mot innvandrere. I Hellas vant Syriza raskt hegemoniet på venstresida fra sosialdemokratene i PASOK. Dette kalles i Spania «pasokisering», og det er dette Podemos forsøker å gjøre med PSOE i Spania.

Sánchez og PSOE står i klemme. Han må samle et parti som har valgt veien til venstre. I den samme klemma er franske PS nær sammenbruddet. PSOE trives ikke i opposisjon, men sikter mot Moncloa-palasset, som alle søsterpartiene søker det statsmakt. De er alle i villrede om veien dit og ser i håp til Skandinavia.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook