TO ANSIKTER: Jens Stoltenberg gjorde som adm. dir. i AS Norge alt han kunne for at landet skulle eksportere mest mulig fossilt brennstoff. Noen måneder etter stod han frem, askegrå av bekymring, og snakket om at vi måtte gjøre noe med klimakrisen umiddelbart. Foto: Jacques Hvistendahl
TO ANSIKTER: Jens Stoltenberg gjorde som adm. dir. i AS Norge alt han kunne for at landet skulle eksportere mest mulig fossilt brennstoff. Noen måneder etter stod han frem, askegrå av bekymring, og snakket om at vi måtte gjøre noe med klimakrisen umiddelbart. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Veien ut av global narkomani

Det er ingen mangel på kunnskap om globale miljø- og klimaproblemer. Hvorfor skjer det da så lite?

Meninger

Nylig ble nok en klimarapport lansert, denne gangen med Jens Stoltenberg blant de 23 forfatterne. Budskapet i The New Climate Economy er optimistisk. Vekst og bærekraft er nemlig ikke motsetninger. Faktisk, hevder rapportørene, vil overgangen til en klimanøytral økonomi kunne føre til betydelig global økonomisk vekst. Rapporten konkluderer med ti generelle råd til verdens regjeringer, som viser hvordan økonomien kan vris i klimanøytral retning dersom politikerne bare gjør som rapportørene sier.

Det står ingen ting i rapporten som ikke har vært kjent i mange år. Derfor er det nødvendig å spørre seg hvorfor så lite har vært gjort så langt, og hva som får forfatterne til å tro at nettopp denne publikasjonen vil få praktiske konsekvenser. Fra Kyoto-avtalen ble signert til dens første periode var over i 2012, økte verdens klimautslipp med 58%, parallelt med at kritiske bøker og alarmerende rapporter om klimakrisen ble utgitt i en jevn strøm. Så det er ikke mangel på kunnskap eller vilje til å delta på klimatoppmøter som er problemet.

Samtidig som Stoltenberg lanserte The New Climate Economy i Oslo, leverte forskeren Graham Turner i Melbourne noe langt mer oppsiktsvekkende enn denne katalogen av velmenende selvfølgeligheter. Han hadde tatt for seg spådommene i rapporten Limits to Growth fra 1972, og konkluderte med at forfatterne (herunder den unge Jørgen Randers) i all hovedsak hadde truffet blink.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Limits to Growth, som var bestilt av stiftelsen Club of Rome (Romaklubben), advarte om en kommende global krise på bakgrunn av befolkningsvekst, ressursmangel og miljøødeleggelser. Klimaendringene ble bare såvidt behandlet, men det er verdt å merke seg at forfatterne påpekte - for over 40 år siden - at utslippene av karbondioksid kunne varme opp atmosfæren. Rapporten konkluderte med at veksten måtte ned, verdens befolkning måtte stabiliseres og helst reduseres, og produksjonen av nødvendigheter måtte foregå uten store miljøødeleggelser.

Turner viser, i tråd med Jørgen Randers' egne beregninger, at veksten har vært omtrent som spådd på de sentrale områdene (som befolkning, naturressurser, forurensning og produktivitet i industri og landbruk). Alle disse indikatorene peker stadig oppover, men ifølge Limits to Growth vil de nå toppen meget snart. På grunn av økende miljøproblemer og knapphet på sentrale ressurser vil produktiviteten gå ned, noe som i sin tur vil redusere kvaliteten og tilgjengeligheten av ulike typer tjenester og bidra til en kraftig global befolkningsreduksjon i løpet av de kommende tiårene.

Roma-klubbens rapport ble ikke populær verken på venstresiden eller høyresiden. Selv om de var uenige om mye, var sosialister, liberalere og konservative enige om at økonomisk vekst var bra, og at befolkningsvekst ikke nødvendigvis var et problem bare den økonomiske veksten var tilstrekkelig.

Foreløpig har vi ikke sett tegn til sammenbruddet som Roma-klubben spådde; de anslo at vendepunktet kommer i 2015, mens tallene fra Melbourne tyder på at det kan ta enda noen år. To ting er verdt å merke seg. For det første spådde Roma-klubben et økologisk sammenbrudd uten å gjøre klimaendringene til en hovedsak. For det andre presenterte de flere mulige scenarier og forslag om en rekke konkrete tiltak i 1972. Scenariet verden så langt har vist seg å følge, kaller de business as usual.

Spørsmålet fortjener å gjentas. På bakgrunn av den betydelige kunnskapen vi har om vekstens bivirkninger, miljøødeleggelser og nå klimaendringer, kan det være vanskelig å forstå hvorfor så lite er skjedd. Verdens energiforbruk er mer enn doblet siden Limits to Growth, og andelen fornybar energi er stadig forsvinnende liten. Blant annet i Norge er det vanlig å si at gass er en del av løsningen. Det er kanskje ikke så merkelig: Norsk oljeproduksjon nådde toppen i 2001, mens gassproduksjonen holder stand. Men selv om naturgass er den reneste av de fossile energikildene, løser den ikke problemene. Det er riktig at naturgassen er minst 25 prosent renere enn kull, men det er ikke det samme som å si at den er klimanøytral.

Det finnes flere svar på hvorfor så lite skjer.

For det første er alliansene mellom politikk og mektige ressursselskaper sterke og til dels usynlige. Jonas Gahr Støre har snakket mye om klima siden han overtok som partileder, men Arbeiderpartiets politikk er stadig oljevennlig, i pakt med signaler fra oljeindustrien. I Australia, som i likhet med Norge lever høyt på å eksportere fossil energi, har statsministeren ganske enkelt slått fast at ‘Australia is open for business’, og der blir demokratiske hensyn rutinemessig satt til side så snart store penger er involvert.

For det andre er avstanden for stor mellom folks dagligliv og det abstrakte pratet om klimaendringer. Hvorfor skulle jeg innbille meg at det hjelper den grønlandske innlandsisen om jeg kildesorterer, spiser linser og sykler til jobb? Uten politikere som har mot til å iverksette tiltak som gjør det rasjonelt å leve bærekraftig, og som sørger for at industri, transport, matproduksjon og infrastruktur er økologisk ansvarlige, er det ingen gode grunner til at du og jeg skulle leve som økologiske martyrer.

For det tredje - og mest fundamentalt - er vår moderne sivilisasjon basert på en narkoman avhengighet av fossilt brennstoff. Den industrielle revolusjon var avhengig av James Watts dampmaskin og kullet i Wales og Midlands. Siden Napoleonskrigene har all økonomisk vekst, befolkningsøkninger, forbedrede levekår, økt produktivitet i landbruket og teknologisk utvikling vært direkte forbundet med økt energiforbruk, altså økt forbruk av fossilt brennstoff. Fråtsing i fossil energi har kort sagt vært synonymt med vekst og utvikling.

På denne bakgrunn er det ikke det minste underlig at Jens Stoltenberg, mens han fremdeles var adm. dir. i AS Norge, gjorde alt han kunne for at landet skulle eksportere mest mulig fossilt brennstoff, mens han bare noen måneder etter at han måtte skifte beite, stod frem i Aftenposten, askegrå av bekymring, og snakket om at vi (altså menneskeheten) måtte gjøre noe med klimakrisen umiddelbart. Han er et barn av sin tid, en tid som i to hundre år har gitt menneskeheten et eventyrlig løft, både kvantitativt og kvalitativt, takket være kull, olje og gass. Men det er en tid som nå er over, og hans dramatiske kursendring vitner om at vi står ved et mulig vendepunkt. Han har kanskje sett at vi har malt oss inn i et hjørne, at vi er i ferd med å sage over grenen vi selv sitter på. Og apropos grener: Det hjelper ikke å plante trær i Amazonas dersom de finansieres av petroleumseksport.

Ideen om grønn vekst skaper naturlig nok begeistring, og teoretisk sett er den mulig, skjønt veksten nok primært må finne sted på immaterielle områder (f.eks. dataspill, rådgivning og reklameslagord) dersom Roma-klubben og Graham Turner har rett i at befolkningen ikke bør øke noe særlig mer, og at ressurstilgangen begynner å bli prekær.

Et alternativ er å tenke nytt om fremskritt og utvikling. Snarere enn en økonomi som måles ut fra bedrifters overskudd, kunne man tenke seg en økonomi som tok sikte på å tilfredsstille menneskelige behov. Heller enn en politikk som stimulerte privat forbruk, kunne man etablere en avgiftspolitikk der prisen på en vare eller tjeneste var avhengig av det økologiske fotavtrykket. Det er ikke én magisk knapp å trykke på. Det vil være nødvendig både å endre mentalitet og aktivitet samtidig. For å oppnå dette, trengs politikere som ikke er limt fast i eksisterende økonomisk praksis.

Kanskje det vil gjøre vondt, men ikke nødvendigvis vondere enn å rive en plasterlapp av en hårete legg. Selvfølgelig er det mulig å endre kurs. Men ikke uten et lederskap som forstår at det ikke er nok å tilby et strøk maling når det som trengs er en ombygging av hele huset.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook