Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Veien videre i Afghanistan

Man må drøfte den overordnede strategien, ikke tallet på soldater.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AFGHANISTAN: Opposisjonen på Stortinget har den siste tida brukt alle sine krefter på å hisse seg opp over at regjeringen ikke sender spesialstyrker til Sør-Afghanistan. Kanskje burde de i stedet ha spurt seg om det internasjonale samfunnets bidrag til Afghanistan de siste fem årene har vært til det gode for afghanerne og det skjøre afghanske demokratiet. De som kjenner Afghanistan fra innsiden er alle enige om at det ikke finnes noen militær løsning for landet. Bare en sivil og politisk løsning. At regjeringen nå velger å øke utviklingsbistanden til Afghanistan, viser med andre ord at vi tar situasjonen på alvor. Den forrige regjeringen var hele veien så opptatt av å bidra til USAs krig mot terror at de aldri tok inn over seg vanskelighetene i Afghanistan. I følge tenketanken Senlis Council og andre kilder har det internasjonale samfunnet brukt 10-11 ganger mer på militære operasjoner enn på utvikling i Afghanistan. Alt for lenge har den amerikansk-ledede jakten på terrorister fått overskygge den humanitære innsatsen. I følge FNs Høykommissær for flyktninger er et sted mellom 80-90;000 drevet på intern flukt i løpet av sommeren 2006. Til sammen er det nå 200;000 internt fordrevne i Sør-Afghanistan. Fem år etter USAs angrep på Afghanistan mangler landet fremdeles det meste av infrastruktur. Det gjenstår fremdeles mye når det gjelder å få på plass et fungerende rettsvesen og dommere. Politiet er gjennomkorrupt og mangler ressurser. Flyktninger som returnerer til landet møter en håpløs situasjon, ofte uten muligheter til å skaffe seg verken bolig eller arbeid.

UNDER DEN USA-ledede Operation Enduring Freedom har den afghanske befolkningen fått det stadig verre, ikke bedre. Konsekvensene er spesielt tydelige i Sør-Afganistan der Operation Enduring Freedom inntil for få måneder siden satt med ansvaret. Over lang tid har det pågått en massiv og pågående jakt på Taliban-soldater i området. Krigføringen har ikke bidratt til stort annet enn å øke oppslutningen om Taliban. For hver bombe amerikanerne har sluppet i området og for hver drepte eller sårende soldat har Taliban enkelt kunnet rekruttere til opprørstyrkene. Det er også liten tvil om at Operation Enduring Freedom har fungert på siden både av internasjonal folkerett og krigens folkerett. Det er avslørt gjentatte brudd på menneskerettigheter og Geneve-konvensjonen, tydelig synliggjort blant annet ved tortur og overgrep på Bagram-basen og ved rettighetsløs fangetransport til Guantanamo og hemmelige fengsler i Europa. Operation Enduring Freedom har ikke vært en krig mot sult og fattigdom, men derimot en krig mot terrorister. Her hjemme var det derfor en viktig utenrikspolitisk milepæl da den rød-grønne regjeringen besluttet å trekke norske styrker ut av Operation Enduring Freedom. Samtidig styrket vi vår deltakelse i Nato-styrken ISAF, hvor det foreligger et klart FN-mandat. Norge yter nå et større bidrag i ISAF enn vi gjorde under den forrige regjeringen. Alle påstander om at regjeringen løper fra sine internasjonale forpliktelser faller dermed på sin egen urimelighet. Vi velger å opprioritere den humanitære innsatsen samtidig som vi viderefører det betydelige norske engasjementet i ISAF. Til grunn for denne beslutningen ligger blant annet en vurdering av at det er på det humanitære området at verdenssamfunnet bidrar minst. Derfor må Norge gå foran.

DEBATTEN HER HJEMME om styrker til Afghanistan er ikke enestående for Norge. For tiden foregår det tilsvarende debatter også i mange andre NATO-land. Felles er kravet om at man nå må drøfte den overordnede strategien for Afghanistan, og ikke tallet på soldater eller pliktene overfor militære allierte. Dette er viktig for NATOs del, men aller viktigst for Afghanistan. Hvis ikke NATO lykkes, kan det ha dramatiske konsekvenser for landet. Her ligger det internasjonale samfunnets ansvar, NATO og FN inkludert. Vi mener den samlede strategien for Afghanistan må følge tre spor:

FOR DET FØRSTE må man systematisk bygge opp under sikkerhetssituasjonen i landet. Det betyr blant annet at ISAF-styrkene tydeligere må følge det som er deres mandat: Sikkerhet, patruljering og beskyttelse av lokalbefolkningen. I tillegg må både rettsapparatet og politiet styrkes. Bare på den måten kan man få på plass en moderne rettsstat som afghanerne selv kan ha tillit til. I dag er ikke disse viktige samfunnsinstitusjonene i stand til å beskytte sivilbefolkningen.

FOR DET ANDRE må det internasjonale samfunnet bidra til å bygge politiske prosesser i landet. Karzais regjering må styrkes og gjøres synlig slik at den afghanske befolkningen ser at det er regjeringen som bygger nasjonen. Dette vil også bety at man bidrar til dialog mellom regjeringen og opposisjonsgrupper for å unngå fremtidige konflikter.

FOR DET TREDJE må det i mye større grad satses på bistand og utvikling, og denne innsatsen må samordnes. Mer av innsatsen må gå gjennom afghanske myndigheter og afghanske NGO\'er slik at tillit bygges overfor sivilbefolkningen. Fordi korrupsjon er utbredt, må innsatsen selvsagt følges av en nødvendig kontroll med bistandsmidlene. En viktig utfordring vil være å skape alternativer til opiumsproduksjonen i landet. I dag får en fattig bonde ti ganger større inntekt med opiumsproduksjon enn med hveteproduksjon. Den rød-grønne regjeringen gjør nå det som den forrige regjeringen burde ha gjort. Vi fremmer en enhetlig strategi. Fokuset er på gjenoppbygging av landet og utvikling og etablering av demokratiske rettsstatlige institusjoner. Vi gjør det mulig for ISAF-styrkene å gjøre det deres mandat sier: Å bidra til stabilitet og understøtte den valgte regjeringen. Bare slik kan den jevne afghaner få tilbake troen på at det internasjonale samfunnet kan hjelpe ham eller henne til et bedre liv.