Veiene til Roma

Selv i en vakker film fra en vakker by er det vanskelig å være glad. Men tristheten i «Den store skjønnheten» er både tom og tiltrekkende.

FILM: Skjønnheten i «Den store skjønnheten» er, joda, stor. Regissør Paolo Sorrentino pensler ut det ene overdådige, ekspressive bildet etter det andre, der Romas rikholdige reservoar av palasser, fontener og statuer blir ridd hardt. Slik skaper han også et spenningsforhold mellom publikum og protagonist, mellom oss og forfatteren Jep Gambardella (en dempet og nyansert Toni Servillo), som glir gjennom omgivelsene med en trist selvfølgelighet.

Jep er en ulastelig antrukket levemann på vei mot de sytti, han har i flere tiår kunnet leve på suksessen og statusen til den eneste romanen han har skrevet, og tilbringer tiden med å ferdes fra fest til fest, fra kulturhappening til kulturhappening, kurtisere en og annen kvinne, levere en og annen artikkel til tidsskriftet han jobber for.

Triste karikaturer
Inspirasjonen fra filmene til Federico Fellini, særlig «La dolce vita», er påtagelig i «Den store skjønnheten». Sammenblandingen av det vakre og det groteske, det elegante og det ekstatiske, det seksuelle og det høykirkelig seremonielle, har regissørene felles. Den retningsløse lengselen synes også å være den samme: I likhet med Marcello Mastroiannis livsleie journalist leter Jep etter mening, etter innhold, intensitet og autentisitet, samtidig som han kjenner på en vag uro over hvorfor ingenting av det han opplever, egentlig gjør inntrykk på ham. Han klarer ikke bryte ned sin egen distanse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rundt ham løses problemene på andre måter: Vennene hans klamrer seg fast til håpløse prosjekter, til avvisende skjønnheter eller aldrende religiøse ikoner. Køen opp mot en feiret plastisk kirurg minner om en kirkelyd som venter på å motta nattverden. Dette er ikke realisme: Mange av personene er satiriske karikaturer, men karikaturer med et vemod ved seg, som at de vet de er arketyper og parodier og helst skulle vært noe annet.

Endeløs fest
Det er en seighet i «Den store skjønnheten»: Den er doven og dvelende, og fanger følelsen av å være på en endeløs fest der det skjer noe hele tiden, men ikke noe som egentlig er interessant. Det er en rytme som i begynnelsen er vanskelig å vende seg til, som når en LP plutselig går på langsommere hastighet enn den skal. Men snart setter den tiltenkte virkningen inn, og Sorrentinos visjon av Roma blir som en hav der tilskueren, i likhet med Jep, plasker rundt uten nødvendigvis å bevege seg mot noen skarp målstrek. Alle tvinges til å være i det feilbarlige nuet.

Det er som om Sorrentino både elsker og gjennomskuer levesettet han beskriver: Et kortsiktig, men livsbejaende nærvær, en ivrig jakt på mening og glede som synes å være oppnåelig. Den som sitter i salen, føler på samme tomhet som Jep, men det er en tomhet der det virker rimelig attraktivt å oppholde seg, i alle fall i to og en halv time.

«Den store skjønnheten»

5 1 6
Regi:

Paolo Sorrentino

Orginaltittel:

«La grande bellezza»

Se alle anmeldelser