«veiet og funnet for lett»

Det er Kari Ivelands høst. Film, plate og bok. Etter å ha sett, hørt og lest skjønner jeg at alle er tett bundet sammen rundt hennes tid som anorektiker for 20 år siden.

Trioen skaper et godt bilde av Iveland og hennes sykdom, men boka står ikke støtt alene.

«Veiet og funnet for lett» er i hovedsak ei dagbok fra Ivelands tid på sykehus og galehus, en periode over 16 måneder. I korte setninger og snaue avsnitt uttrykker den 20-årige, dødssyke Kari sine frustrasjoner. Over seg selv og over vekta. Nesten i én og samme setning kan hun ønske å legge på seg og absolutt ikke skjønne hvorfor hun skal. Hun kan føle seg pen som radmager - og stygg. To blikk på seg selv, hele tida.

«Rir to hester»

Som hun uttrykker det: «Jeg rir to hester som vil hver sin vei.» Hun ønsker ikke å såre sine foreldre, samtidig får sykdommen henne til å føle seg elsket fordi hun får oppmerksomhet. Unik i all sin magerhet.

I dagboka får vi vite fint lite om hvorfor Kari Iveland ble syk og hvorfor hun ble frisk. Det står lite om terapien, lite om følelsene overfor foreldre og venner, fortid og framtid.

Her er det de umiddelbare følelsene fra dag til dag som er nedskrevet. Og de er, som alle vet, ofte de samme over tid. For Kari er det spising.

Vagt og kjedelig

Det er vondt å si det, men boka blir derfor raskt litt kjedelig lesning. Dette på tross av at dagboka blir avbrutt av dikt og sangtekster som er skrevet de siste åra. Disse blir for vage sammen med en rent dokumentarisk tekst. Det samme gjelder for Ivelands forord. Det åpner lyrisk, fortsetter referende og forklarende, for så å avsluttes med et forvirrende spørsmålstegn.

Dette blir for fragmentarisk, magert så å si.

Kanskje det er noe i meg som ønsker enkle løsninger, enkle fortellinger, men jeg tror ikke det. Boka som helhet er ikke god, selv om det er et menneskes liv som ligger der mellom sofaputene.

Meg forteller den lite jeg ikke vet, og når den heller ikke berører, så må jeg dessverre gi opp.