SKARPE OBSERVASJONER: I år er det to hundre år siden Camilla Collett ble født, og hundre år siden kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge. I sin bok viser litteraturprofessor Tone Selboe hvordan Collett anla et feministisk perspektiv på litteraturhistorien, byutviklingen og sosiale spørsmål lenge før noen andre i Norge.

Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SKARPE OBSERVASJONER: I år er det to hundre år siden Camilla Collett ble født, og hundre år siden kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge. I sin bok viser litteraturprofessor Tone Selboe hvordan Collett anla et feministisk perspektiv på litteraturhistorien, byutviklingen og sosiale spørsmål lenge før noen andre i Norge. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

«Veike, blaserte og selvopptatte»

Camilla Collett om sine mannlige forfatterkolleger - lyder det kjent?

ANMELDELSE: I «Camilla Collett - Engasjerte essays» presenterer Tone Selboe en ganske annen Collett enn vi er vant til å se. Framfor å argumentere mot den gjengse oppfatningen av Collett, går Selboe rett på sak og setter Collett inn i en europeisk tradisjon hvor blant andre den franske forfatteren George Sand fremheves som en av hennes viktigste medsøstre:

«(Collett) spilte en tilsvarende rolle for de norske gjennombruddsforfatterne med Ibsen i spissen som Sand for de franske realistene Balzac og Flaubert. Begge sto som foregangskvinner og forbilder, men ble også oppfattet som pågående og irriterende.»

Kontinentale antrekk
Alt som lukter av møllkuler, det være seg tette pelskåper beregnet på norsk vinterkulde så vel som side underkjoler, ryddes ut av garderoben til fordel for mer kontinentale antrekk. Det er den senere Collett vi møter, fra tiden hvor hun etter sin ektemanns død søker et omflakkende og skrivende liv i Europa, stikk i strid med datidens forventede levesett for kvinner.

Monografien er inndelt i fire kapitler som tar for seg ulike sider ved essayisten Colletts virke: «Framtidens forfatter», «Litteraturhistorikeren», «Revolusjonshistorikeren» og «Byhistorikeren» Collett.

Felles for alle kapitlene er at de belyser hvordan Collett forvandler sine kvinnelige livsbetingelser til en outsider-posisjon som gjør henne i stand til å se samfunnet med nye øyne, avsløre konvensjoner i sin samtid og «sette problemer under debatt» — allerede før Ibsen og Bjørnson begynte å skrive under samme parole.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Brandes
Slagordet stammer fra den danske litteraturkritikeren Georg Brandes som på attenhundretallet hadde en så stor innflytelse at det var vanskelig å lykkes som forfatter uten hans velsignelse. «Brandes er talerør for en tradisjon som først og fremst ser mannlige forfattere som bærere av det nye og interessante,» skriver Selboe og påpeker hvordan dette gjør ham til en av Colletts argeste motstandere. Til forskjell fra Brandes betrakter Collett sine mannlige kolleger som «veike, blaserte og selvopptatte». «Lyder det velkjent?» spør Selboe og antyder hvordan Colletts dom over mannlige forfattere fremdeles kan hevdes å ha gyldighet.

«Veike, blaserte og selvopptatte»

I det hele tatt argumenterer Selboe overbevisende for Colletts aktualitet.

Når hun for eksempel gjøre rede for hvordan Collett ansporer en feministisk historieskriving, blir relevansen særlig fremtredende: «'Kvinderne opnaaede for sit eget personlige Vedkommende intet gjennom Revolutionen. Den Tak, de høstede for en heltemodig Deltagelse i den, var en Skjærpelse af uretfærdige Lovbestemmelser, der lod dem dobbelt føle Trykket bagefter',» heter det hos Collett, og Selboe kommenterer og kopler utsagnet til kvinnenes stilling under og etter den «arabiske våren» i 2011: «Kvinnene står i front, ja, er i mange tilfelle pådrivere og sidestilles for en kort stund med mennene, men ikke før skal den nye tiden begynne, så er kvinnene igjen skjøvet i bakgrunnen.»

Kvinneperspektiv
Mest interessant er det likevel å lese om hvordan Collett anlegger et kvinneperspektiv på litteraturhistorien lenge før «kvinnelitteraturhistorie» ble for et begrep å regne. «'Engang var Talen om den Rolle, Romanen spillede i Kvindelivet. Det er nu paa Tide at vende Sagen om. Lad os nu se at aabne vore Øine for den Rolle, Kvindelivet spiller i Romanen',» er setningene som ifølge Selboe oppsummerer Colletts litterære program, altså hvordan romanen fremstiller kvinnens liv og historie, i forhold til mannen.

Det beste eksempelet er antagelig lesningen av Chateaubriands romanhelt René: «Han har tilsynelatende alt vi kan ønske oss av en romantisk helt,» skriver Selboe. «Han lider av spleen, uro og melankoli, han har et egosentrisk fantasi- og følelsesliv som gir seg uttrykk i tekstens incestmotiv, og han ender med å ofre kvinnen, i dette tilfelle sin egen søster, på selvopptatthetens alter.»

Parallell
Collett var neppe blind for at det fantes en parallell mellom hennes tolkning av 1800-tallets romaner og hennes eget liv. Det er først etter ektemannens død, som omflakkende forfatter i Europa, at den essayistiske virksomheten virkelig tiltar. Men det er likevel en avgjørende forskjell: Mannen ofres aldri. Isteden betegnes hans nærvær som en forløsende kraft for Collett, poengterer Selboe, som han som får henne i tale.

Uten mannen, skrivende, reisende og kjempende, er hun mer alene enn noensinne - en posisjon som like fullt gjør henne i stand til å se samfunnet så å si fra utsiden.

Lesningene Collett foretar er fulle av skarpe observasjoner, og Selboe skriver og kommenterer dem med en presisjon og entusiasme som raskt engasjerer - bokens undertittel betegner derfor ikke bare Colletts essays, men også lesningene og presentasjonen av dem.