Veiviser går seg vill i byråkratiet

Kulturdepartementet vil ha flere private initiativ og investeringer i norsk filmbransje. Men når Nils Gaup kommer med 30 millioner private kroner og en ny filmidé, sier departementet nei takk.

Det skulle være så enkelt. Som en pluss en:

For hver million en filmprodusent hadde av private penger til en film, skulle staten bevilge et tilsvarende beløp - uten at en filmpolitisk korrekt konsulent først vurderte om manuset holdt kunstnerisk nivå.

Slik ble den lansert for et år siden, den såkalte 50/50-ordningen som Stortinget vedtar i disse dager. Oppildnet av det han trodde kunne realisere en gammel drøm, skaffet Nils Gaup seg 30 private millioner kroner til en storfilm om Kautokeino-opprøret fra 1850-åra.

Men allerede før nyordningen er innført, er det klart at staten ikke kan stille opp med sin andel.

Ikke så enkelt

Kulturdepartementet sier mumle, mumle, tja og nei. Det vil si, det arbeider med forskriftene og har oppdaget at det er ikke så enkelt lenger:

Hovedproblemet er at nyordningen får et så lite budsjett at antall søkere straks blir større enn hva det finnes penger til. Det settes derfor en relativt lav øvre grense for hvor mye støtte hvert filmprosjekt kan få - mye lavere enn Gaups 30 millioner.

I Kulturdepartementets forslag til statsbudsjett i fjor, var det omvendt: «Det settes ... en nedre beløpsgrense for å forhindre at støtteordningen kommer små, uprofesjonelle produksjoner til gode.»

Ingen automatikk

Det vil også bli en grundig vurdering av dem som søker støtte fra ordningen, av mer enn «prosjektets tekniske og økonomiske sider», som det sto i statsbudsjettet.

- Det er synd om det er skapt forventninger om at det blir en automatikk i ordningen som innebærer at alle får støtte. Det ligger i kortene at det må finnes noen kriterier. Det er ikke penger til alle, og jo mindre penger, desto strengere kriterier, sier direktør Elin Erichsen i AV-fondet, som har utredet ordningen for Kulturdepartementet.

- Da blir 50/50-ordningen bare en ny innpakning av den gamle filmstøtten, sier Gaup.

Satser stort

Den gamle filmstøtten - som innebærer at en konsulent kan mene noe om både manus, skuespillere og diverse detaljer før en film får 75 prosent, kanskje mer, av budsjettet i statsstøtte - skal uansett videreføres.

50/50-ordningen kommer i tillegg, for å «stimulere til filmer med høyere publikumstall og økt privat finansiering», og for å se om de som vil tjene penger, investorene, kan initiere like gode filmer som de som vil tjene filmkunsten, konsulentene.

Men 30 millioner kroner er altså for mye privat finansiering:

- Man forstår kanskje ikke hvordan investormiljøet fungerer, sier Gaup.

- Profesjonelle investorer er ikke konsulenter, de er ikke interesserte i å støtte norsk film med noen få millioner. De vil bare satse stort. Men det er ikke hvert år det kommer en film som noen tar sjansen på å tape 30 millioner på.

Gammel drøm

Nils Gaup - som slo gjennom som med den samiske actionfilmen «Veiviseren» i 1987 - har lenge villet lage denne filmen. Kautokeino-opprøret startet som en protest mot nordmennenes vanstyre i Sameland og endte med at aktivistene Aslak Hætta og Mons Somby ble henrettet i 1854.

- Det er 20 år siden jeg fikk ideen til denne filmen, sier Gaup.

De 30 millionene har han skaffet gjennom selskapet Borealis - som består av den styrtrike norskamerikaneren Turi Josefson, finansmannen Gullik Hansen og tidligere statsråd Bendik Rugaas, blant andre .

Meningen var å starte opptakene nå i sommer, ettersom statssekretær Roger Ingebrigtsen i fjor ga signaler om at 50/50-ordningen ville være operativ allerede i januar i år.

Utsatt og utsatt

Så ble nyordningen utsatt en gang, så en gang til, nå kommer den kanskje i gang etter nyttår.

- Den skal også godkjennes av EØS' kontrollorgan ESA, og den prosessen tar tre måneder, sier avdelingsdirektør Nina Økland i Kulturdepartementet.

Det kan ikke Gaup vente på, og nå søker han om 15 millioner av den ordinære norske filmstøtten og tilsvarende fra offentlige ordninger i Sverige, Finland, Danmark og Island.

- Det er den tradisjonelle måten å gjøre det på, et smørgåsbord fra Skandinavia, sier Gaup.

Han må skaffe seg medprodusenter i disse landene, han må presentere manus og forprosjekt for deres filmkonsulenter, han må gi partnerne rettighetene til filmen i sine land, og han må ha med skuespillere eller filmarbeidere fra hvert land han søker støtte fra.

- Mange kokker

- Jeg har prøvd i det lengste å unngå dette, og jeg gjør det litt med ulyst. Det blir mange kokker. Jeg har gjort det før.

Gaup vet hva det vil si at andre skrur på linsa når han regisserer: «Håkon Håkonsson» hadde Disney som co-pilot, å lage «Tashunga» - der hovedrolleinnehaver Christopher Lambert i tillegg var produsent - var som å skape fred på Balkan.

Utviklingshelvete

Sine to beste filmer, «Veiviseren» og «Hodet over vannet», styrte Gaup selv sammen med produsent John M Jacobsen. Det var slik han ville filme «Kautokeino-opprøret» også.

- Jeg hadde ønske om å lage en genuin film, raskt og fokusert, og ta ansvaret sammen med investorene.

- Har du gitt opp?

- Nei, jeg kan fortsatt stå inne for filmen, kunstnerisk sett, men jeg frykter å bli sittende fast i lang tid; skrive et manus som svenskene vil støtte - men ikke finnene. Vi risikerer å miste energi og entusiasme. Det kalles «development hell» og kan ta flere år.

Neste sommer

Det er nettopp energi og entusiasme, tempo og fokus, enkel finansiering, tett forhold mellom regissør og produsent som kjennetegner vellykkede produksjoner som «Detektor», «Elling» og «Heftig og begeistret».

Motsatsen er muligens den norsk/svensk/islandske «Sofies verden». Hvordan «I am Dina» ender - etter at tyske, franske, svenske, danske og norske interesserer har vært med på planleggingen - gjenstår å se.

Det gjør det med «Kautokeino-opprøret» også, men det ender neppe som det står i statsbudsjettet: «Når det lar seg gjøre å skaffe til veie 50 prosent privat kapital, er det rimelig å anta at filmen har et markedspotensial som innebærer at en inngående konsulentvurdering er overflødig.»