Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Veiviser til Alfred Hauge

En monografi som burde åpne øynene våre for et forfatterskap vel verdt å beskjeftige seg med.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ikke få norske diktere som har tatt et oppgjør med et pietistisk oppvekstmiljø. Alfred Hauge er en av de få som ikke helt kastet vrak på barnetroen, selv om konflikten mellom kunstnerkall og pietisme, ny og gammel tid, står sentralt i diktningen hans. Nettopp derfor er han en så interessant figur. I moderne tid er vi nemlig ikke så godt forspent med betydelige forfattere som åpent vedkjenner seg sin kristentro og gjør kristne problemstillinger til en hovedsak.

Attpåtil gjennomløper han en utvikling fra tradisjonell heimstaddiktning, over psykologisk oppgjørsdiktning à la Hoel, til en avansert modernisme, som i sitt oppgjør med realismen både peker tilbake mot middelalder- og legendediktning og framover mot en postmodernistisk metadiktning. Dette gjør ham ikke mindre interessant.

Nærhetens verdi

Det er skrevet en god del om Hauge, men Sørbøs bok er den første samlede framstillingen av forfatterskapet. Sørbø var rette mann til å ta på seg den oppgaven. Ikke bare er han barnefødt i nærheten av Hauges heimstad, han har også et personlig forhold til den kristne tematikken i verket. Han legger ikke skjul på at Hauge har vært et av hans viktigste idoler, og i etterordet gjør han seg noen interessante tanker over hvilke konsekvenser dette får for framstillingen. Generelt kan man si at de beste monografiene (og biografiene) er skrevet av forfattere som har et sterkt forhold til sitt objekt, selv om det også har sine fallgruver. Sørbøs bok er i seg selv et vitnesbyrd om nærhetens verdi.

Sørbø gir både gode næranalyser og opptrer som stødig veiviser når han trekker de store linjer. Boka er ingen biografi, men skygger likevel ikke unna det biografiske. Alt annet ville være urimelig ettersom Hauges diktning i så høy grad er fundert i personlig konfliktstoff. Her er hans tre erindringsbøker uvurderlige kilder (selv om de som sådan skal behandles med varsomhet). Sørbø gir en rekke eksempler på hvordan opplevelser som er beskrevet her, opptrer i bearbeidet form i fiksjonsverkene.

Sørbø legger med rette stor vekt på barndomsåra, men enda viktigere synes han å mene at den personlige krisen Hauge gjennomlevde på 50-tallet, har vært. Han har utvilsomt rett i at det var den som forløste Hauge som moderne forfatter.

Overordna mønster

Interessant er hans påpekning av spenningen mellom melodramatiske og realistiske nivåer. Her utnytter han på en fruktbar måte Peter Brooks' teorier om det melodramatiske. Ifølge Sørbø overskrider Hauge både realismen og melodramaet i sitt seine forfatterskap. Dette er ikke noen sensasjonell påstand i seg selv. Vel så interessant er hans påpekning av linjene bakover, f.eks. til bøkene om Cleng Peerson.

Alle brudd til tross liker vi gjerne å se og framstille et liv og et livsverk som et avrundet hele. I Hauges tilfelle faller det lett, og Sørbø griper selvsagt denne sjansen begjærlig. Hauge var aldri en «bortkomen son», som Arne Garborg, men først helt til slutt makter han, i en overbevisende litterær form, å integrere motsetningene i sitt liv og sin diktning. Om «Serafen» skriver Sørbø at her er «konflikten mellom realisme og melodrama (...) overvunnen, her står realistiske skildringer, moralske forteljingar, fantastiske og usannsynlege beretningar side om side, haldne på plass av det store overordna mønsteret av likelydande namn og gode og vonde krefter.»

Godt sett, presist sagt - som det meste i denne monografien, som burde åpne øynene våre for et forfatterskap vel verdt å beskjeftige seg med, enten vi er troende eller gudløse.

Hele Norges coronakart