Vekk med SEFO!

SEFO - Det særskilte etterforskningsorgan for behandling av anmeldelser mot ansatte i politi- og påtalemakten - har eksistert i 14 år.

Nytt SEFO

Vi ser heller for oss et sentralisert etterforskningsorgan, selvstendig eller under Kripos, der man får de beste, profesjonelle etterforskere, og kanskje egne statsadvokater, som ved Økokrim, skriver advokatene Fridtjof Feydt og Christine Hamborgstrøm.

I 1988 ble SEFO - Det særskilte etterforskningsorgan for behandling av anmeldelser mot ansatte i politi- og påtalemakten - etablert. Det nye etterforskningsorganet skulle særlig imøtekomme to forhold som sterkt og høylytt ble fremhevet i den offentlige debatt, nemlig 1) å få et bedre, mer effektivt og nøytralt organ til å etterforske slike saker, og 2) å få et etterforskningsorgan som almenheten kunne ha tillit til - en tillit som etter hvert var blitt temmelig tynnslitt, som en følge av hvordan slike saker var behandlet før 1988.

Det man fikk, var en etterforskningsmessig straffeprosessuell «bastard», der man opprettet regionale etterforskningsenheter bestående av en dommer (som leder), en advokat og en polititjenestemann. Disse skulle etterforske sakene og fremme sin innstilling overfor statsadvokaten, som så igjen ville ta stilling til tiltalespørsmålet. Etter snart 14 års erfaring kan vi trygt si at SEFO ikke holder mål, og heller ikke har bidratt til å styrke offentlighetens tillit til denne type saker. For det første mangler både dommer og advokat fullstendig opplæring og kunnskap om etterforskningsteknikk og -taktikk. Hvordan en sak etterforskes kan få, og får også, ofte avgjørende betydning for hvilket resultat som til slutt blir lagt til grunn. Hvilke vitner som skal avhøres, rekkefølgen av disse avhør, tekniske bevis som må søkes etterforsket, og hvilke spørsmål og i hvilken rekkefølge disse stilles til den anmeldte og vitner, er her sentrale spørsmål.

Eller som politiavdelingssjef Erdal i avhørsgruppa sier det i et intervju:«Å avhøre en person er en av politiets aller eldste metoder. Men det betyr ikke at hvem som helst kan praktisere det overfor for eksempel en drapssiktet person (...).» Og Erdals kollega, Tone Davik fortsetter slik:«Vi jobber mye med spørsmålsstillingen. Rekkefølgen og oppfølgingsspørsmål.»

Den erfaring vi har fra slike saker, er at de som avhører i SEFO ofte mangler helt elementære kunnskaper om avhørsteknikk og taktisk etterforskning. En advokat eller dommer skal også eksaminere i retten, men da er situasjonen en helt annen: Saken er etterforsket på forhånd, og et materiale som er et resultat av denne etterforskning, danner temmelig klare rammer for hva man kan spørre om under en rettssak.

I Rønneberg-utvalgets innstilling som nylig er utkommet (20. desember i fjor), og som er en grundig gjennomgåelse av SEFO og dets arbeide og funksjon, fremheves det på side 35 bl.a. følgende på spørsmål om opplæringen er tilfredsstillende: «SEFO-lederne er enstemmige i sine svar. De påpeker at det ikke er gitt noen opplæring i praktisk etterforskning, noe som er et påtakelig savn for de SEFO-medlemmer som ikke har bakgrunn fra påtalemyndighet og politi.»

Etter vår mening er ikke voksenopplæringskurs i etterforskningsteknikk og -taktikk for SEFO-medlemmer veien å gå. Kompetansen mht. praktisk etterforskning er en vitenskap, der man trenger inngående kjennskap gjennom år, via teori og praksis, for å komme opp på et kvalitativt høyt nivå. I tillegg kan det sies at ressursene til SEFO er sterkt begrenset både når det gjelder kontor- og sekretariatsfunksjoner, økonomiske midler og samarbeide med tekniske spesialister, og man savner fullstendig et faglig etterforskningsmiljø. Det antar nesten tragiske høyder når SEFO-lederen løper rundt med målebåndet og foretar oppmåling i en sak der et menneske er skutt, eller en alvorlig trafikkulykke med en involvert tjenestebil har skjedd.

Heller ikke tilliten til SEFO synes å stå særlig høyt, sett fra almenhetens side. En overveldende del av anmeldelsene henlegges. Det er her viktig å påpeke at det dreier seg om en rekke useriøse og fiendtlige anmeldelser fra personer som kanskje selv er anmeldt, slik at SEFO-sakene er spesielle sammenlignet med andre kriminalsaker.

Men i tillegg kommer at henleggelsesprosenten varierer sterkt fra region til region, uten at det kan sees å være noen påviselig grunn, noe som synes påfallende.

Kollega Harald Stabell har i en særuttalelse til rapporten fra Rønneberg-utvalget uttalt at han for sin del, etter å ha gjennomgått en rekke saker, ikke kan fri seg fra at tjenestemenn dekker hverandre. I så fall følger dette bare tradisjonen som Nordhus, Vogt og Bratholm avdekket om forholdene i Bergen.

I en av de såkalte boomerang-sakene fra samme sted uttaler førstvoterende i Høyesterett på mer generelt grunnlag bl.a.: «At man verken kan utelukke ulovlig vold fra politiet som generelt fenomen eller at politivoldsepisoder forsøkes skjult, medfører at tjenestemenns forklaring i tilknytning til eventuell egen eller kollegers voldsutøvelse må vurderes nøye.»

Utvelgelsen av dem som skal være med i SEFO, foregår for øvrig i lukkede rom. Advokater som tjenestegjør i organet, blir visstnok foreslått av Advokatforeningen eller Forsvarergruppen av 1977, som så sender forslaget til Justisdepartementet, som så på kriterier som er ukjente for almenheten, oppnevner medlemmene. Et minimumskrav for å opprette tillit må være at man på vanlig måte utlyser stillingene, slik at de mest interesserte og best kvalifiserte kan søke.

Offentlighetens totalt manglende innsikt i sakene som henlegges, og grunnene til dette, er også forhold som underminerer det som måtte være igjen av tilliten til SEFO. Bedre offentlig innsyn og kontroll i disse sakene er for øvrig viktige momenter som Rønneberg-utvalget foreslår for et nytt og forbedret SEFO.

Endelig viser vi til en rekke uheldige uttalelser fra SEFO-ledere der man før eller helt i begynnelsen av en etterforskning uttaler seg til massemedia på en slik måte at man nærmest frifinner den anmeldte. Hvordan den etterfølgende etterforskning da kan bli nøytral, er ikke lett å forstå. Hovedankepunktet mot SEFO er imidlertid av prinsipiell karakter:

Rønneberg-utvalgets mandat var, dessverre når man, først skulle vurdere SEFO-ordningen, begrenset til å vurdere og foreslå forbedringer av dagens system, mens man ikke skulle vurdere selve ordningen som sådan.

Og ordningen er og blir en «bastard,» der til dels uskolerte mennesker med juridisk embetseksamen og erfaring fra dommeryrket eller advokatyrket, skal etterforske disse sakene, som ofte byr på særlige utfordringer, nettopp fordi en korpskultur kan bidra til at man dekker hverandre.

SEFO-ordningen har da heller ikke sin likemann i noe land vi kjenner til.

Vi ser heller for oss et sentralisert etterforskningsorgan, selvstendig eller under Kripos, der man får de beste, profesjonelle etterforskere, og kanskje egne statsadvokater, som ved Økokrim. Modellen «internal affairs», slik man praktiserer det for eksempel i USA, men også en rekke andre land, har vist at proffe etterforskere, med avstand til de lokale og regionale politidistrikter, vil kunne gjøre en mye mer profesjonell jobb. At andre, for eksempel dommere eller representanter for offentligheten, kan gå inn i en kontrollfunksjon i et slikt system, vil sikkert bidra til å øke organets troverdighet og tillit.

14 år med SEFO er det beste bevis på at vi må ha noe helt annet!