Ørkesløst: En vesentlig del av norsktimene går med til ørkesløs formaldrill i nynorske formalia, skriver forfatteren. Illustrasjonsfoto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix
Ørkesløst: En vesentlig del av norsktimene går med til ørkesløs formaldrill i nynorske formalia, skriver forfatteren. Illustrasjonsfoto: Bjørn Sigurdsøn/ScanpixVis mer

Vekk med sidemål

Det er noe grunnleggende galt med den skriftlige dobbeltopplæringen.

Det fremste mål for skolens norskundervisning bør være den skriftlige beherskelse av riksspråket - i den bokmålske eller den nynorske varianten. Naturligvis skal alle elever møte og studere begge målformene - både litterært og språklig. Men at målformene er likeverdige, bør ikke bety at alle elever skal bruke tid og krefter på å uttrykke sine tanker, meninger og følelser på to meget nærstående varianter av norsk skriftmål.

Det er noe grunnleggende galt med den skriftlige dobbeltopplæringen. For de 92- 93 prosent av gymnasiastene som skriver nynorsk sidemål, krever opplæringen sterk konsentrasjon om det formelle apparat, det er uunngåelig. Undervisningen kretser derfor år ut og år inn om rettskrivningsdetaljer, noen særegne bøyninger og orddannelsesregler, og for øvrig om leksikalske forbudsregler.

For elevenes egenproduserte nynorsktekster blir resultatet av denne språkpedagogiske praksis deretter: barnslig, primitivt og langt under det intellektuelle nivå vi bør kreve av mennesker i de øvre tenårene. Elevene lærer å spille med én finger, tangent for tangent.

Til fortrengsel for systematisk begrepsdannelse, syntaktisk skrivetrening og nærstudium av etablerte forbilder i hovedmålet går en vesentlig del av norsktimene med til ørkesløs formaldrill i nynorske formalia, ikke mye annerledes enn i fremmedspråksopplæringen.

Hadde enda resultatet stått i noe rimelig forhold til de anstrengelser som gjøres! Ifølge den erfarne norsklektor Egil Børre Johnsen kan 80- 90 prosent av elevene ikke skrive nynorsk etter tolv års skolegang. Sidemålsstilene ser så stygge ut at «enhver med det blotte øye kan konstatere - ikke 'nivåsenkning', men 'kaos'».

Hva skyldes miseren? At norsklærerne jamt over er noen dåsemikler, og dertil språkpolitisk fordomsfulle? Muligheten finnes, men den er ikke sannsynlig. Snarere er det noe betent ved selve foretagendet. Det ligger noe naturstridig i det å skulle gi skriftlig opplæring i to nærstående, umiddelbart forståelige varianter av norsk.

Undervisningen i morsmålet skal føre til sikkerhet i omgang med ord, begreper, setningsformer. I beste fall skal den føre til en slik beherskelse av skriftspråket at dets underordnede elementer - hele det formelle apparat - blir til ubevisst rutine. Bevisstheten beskjeftiger seg da bare med ordvalget, stoffet, tankene, stilføringen.

Dersom den skriftlige uttrykksevnen skal styrkes, er det nødvendig at elevenes hovedmål tillegges større vekt.

Selv i ungdomsskolen er elevene utsatt for denne skriftlige dobbeltopplæringen - et prosjekt hinsides enhver pedagogisk realitet. Jeg har sett nærmere på språket i noen av de elevproduserte nynorsktekstene som elevene har prestert. De trosser enhver fornuft.

I 1984 sa undervisningsminister Kirsti Kolle Grøndahl at «man bør vurdere å sløyfe krav om skriftlig sidemål i grunnskolen.»

Hva har skjedd siden da? Praktisk talt ingenting. Men norsklærerne i skolen begynner nå å mukke. Det er ikke for tidlig.

Så når byrådet i Oslo endelig åpner for en reell bevegelse i saken, bør initiativet mottas med glede. Et Hosianna - vær velkommen! - bør tiltaket møtes med, ikke med jeremiader fra Begrædelsernes Bog.