Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: Spiritualized på Øya 2017

Vekkelsen holdes på en armlengdes avstand under Spiritualizeds ambisiøse opptrinn med Oslo-Filmharmonien

Monoton messe.

KONSERT: Verden var aldri nok for Jason Pierce, frontfiguren i Spiritualized. Hele kunstnerskapet til den engelske 51-åringen har nemlig vært gjennomsyret av eskapisme: Den flukten han ikke har klart å finne i rusmidlene, har han lett etter i det ytre rom.

Frakoblet vekkelsesmøte

4 1 6
Hvor:

Sirkus, Øyafestivalen

Tilskuere:

ca. 1500

«I det store og det hele er seansen elegant, men kjedelig. Ikke før munnspillsoloen under «Broken Heart» midtveis ut i settet klarer jeg å dele entusiasmen til sidemannen.»
Se alle anmeldelser

Med mesterverket «Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space» (1997) – det mest ekspansive og meditative albumet som overhodet kan kalles britpop – kulminerte denne jakten. Spiritualized har ikke klart å tangere «Ladies and Gentlemen» siden, men man må jo prøve: Oppfølgeren til middelmådige «Sweet Heart Sweet Light» (2012) er angivelig like rundt hjørnet.

Før den tid må Spiritualized-disiplene ta til takke med deres konsert på Øyafestivalen, et ambisiøst opptrinn i samarbeid med Oslo-Filharmonien. Selv om orkester og gospelkor er langt fra fremmedelementer i dette universet, kan man likevel ta seg i å føle at Sirkus – et enormt telt på en grusplass – ikke helt yter denne innpakningen respekten det helt fortjener.

Pierce, bandet hans og Oslo-Filharmonien har visstnok øvd sammen i Oslo Konserthus. Ville det ikke vært bedre om konserten var der? kan man jo ta seg selv i å lure på. Det er ikke utenkelig at det ville ført til en mer skjellsettende opplevelse. Jeg sliter nemlig med å føle storheten i musikken som Spiritualized og kompani messer frem. Kanskje er det den lodne lyden, kanskje er det festivalenes forbannelse, eller kanskje er det bare meg det er noe galt med.

I det store og det hele er seansen elegant, men kjedelig. Ikke før munnspillsoloen under «Broken Heart» midtveis ut i settet klarer jeg å dele entusiasmen til sidemannen. Deretter går det igjen litt trått frem til klimakset «Soul on Fire», hvor jeg nærmest kan kjenne lyset bore seg gjennom meg.

Påfølgende og avsluttende «So Long You Pretty Thing» – en låt med religiøse overtoner – får det dunkle teltet til å ligne et vekkelsesmøte. Selv om jeg, i likhet med Pierce, har en betydelig lengsel etter det guddommelige, opplever jeg igjen musikken med en åndelig armlengdes avstand.

Men det ulmer der et sted.

Live-published photos and videos via Shootitlive