Vekkelses- beretningen

«Strengt tatt er vel Gymnaslærer Pedersen det nærmeste Dag Solstad har kommet å skrive en kjærlighetsroman.»

Det må være så ufattelig irriterende å være historiker, revolverjournalist eller rett og slett en gammel, moderat raddis som forsøker å fortelle ungene om hvordan det egentlig var å være ung på 70-tallet - for så å oppdage at de samme ungene ler litt av deg, der du fortsatt skummer over den dårlige behandlingen du fikk i Studentersamfunnet. Det må være forbitrende å oppdage at du, uansett hvor mye du publiserer, forsker og krangler for å vinne kampen om den nære historien, uansett kommer til kort overfor en - tross alt - ganske obskur roman. For uansett hva Bernt Hagtvet, Gerhard Helskog og alle de andre som, med jevne mellomrom, insisterer på at AKP (m-l) var like ille som NS, og følgelig bør ydmykes, skamklippes og vanæres på lik linje med gamle landssvikere, så står Gymnaslærer Pedersen og lyser med sin beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

Det er, for de av oss som ikke opplevde 70-tallet selv, den versjonen som blir stående. For denne boka er et eksempel på skjønnlitteraturen som triumferer over historiefaget.

«JEG TRUR JEG MÅ ÅPNE med å si noen ord om mitt land og dets høyst særegne historie». Slik åpner «Gymnaslærer Pedersen», historien om den unge lektor Knud Pedersen som ankommer jernbanestasjonen i Larvik, høsten 1968. Etter hvert får vi høre hvordan denne unge, på alle måter helt alminnelige, lektor etter hvert slutter seg til det som skal bli AKP (m-l) og fram til han avslutter beretningen sin, 42 år gammel, skilt og med ganske klar beskjed til leseren om å passe seg for et kommunistisk parti.

Men aller først, før vi møter den unge, lengtende lektor på Larviks jernbanestasjon, skriver Dag Solstad et slags essay om Norge som, takket være en helt usedvanlig mengde flaks, har blitt et av verdens rikeste land. Om dette velstående, fredelige og utrolig heldige landet, skriver Dag Solstad, og undrer seg over hvorfor det nettopp her skulle finne sted en stor politisk vekkelse av kommunistisk karakter - som slår dypere røtter her enn i noe annet vesteuropeisk land.

DET ER 24 ÅR SIDEN Dag Solstad ga denne skildringen av «et av verdens rikeste land». Det mest påfallende, når vi leser framstillingen hans i dag, er at den stemmer enda bedre med det landet vi lever i nå enn den nasjonen vi var da.

Det Dag Solstad så glassklart og tydelig i 1982, har andre fomlet med å formulere i alle åra etter.

Av alle hans styrker som forfatter, så er det verken den helt særegne syntaksen eller den ubetalelige komikken som er den fremste. Når Dag Solstad har blitt kanonisert i sin egen tid, så er det først og fremst fordi han er en ekstremt presis forfatter. Han observerer, analyserer og setter sammen små detaljer og store hendelser. Deretter skriver han det ned - nitid, nøyaktig og likevel med denne helt egne rytmen som veldig mange har forsøkt å etterlikne og ingen andre får til. Man kan selvfølgelig velge å kalle ham «smart», «intelligent» og «observant», og alt det ville vært riktig, men han er først og fremst presis.

DET ER IKKE BARE FORDI gymnaslærer Pedersens beretning er så mye bedre skrevet enn andre forsøk på å skildre AKP-tiden, at det er denne versjonen som overlever: For de av oss som forsøker å forstå denne historien i ettertid, framstår «Gymnaslærer Pedersen» som den best reflekterte framstillingen av dette ubegripelige, og samtidig fascinerende, fenomenet.

TRIUMFERER: -Denne boka er et eksempel på skjønnlitteraturen som triumferer over historiefaget, skriver Cathrine Sandnes om Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Foto: LARS EIVIND BONES
TRIUMFERER: -Denne boka er et eksempel på skjønnlitteraturen som triumferer over historiefaget, skriver Cathrine Sandnes om Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

Det gjør den først og fremst fordi den ser både seg selv og omgivelsene like skarpt. Den ser bevegelsen utenfra og innenfra på samme tid, og ser hvordan de - de revolusjonære og de øvrige - virker i forhold til hverandre.

Den ser ambivalensen i det kommunistiske prosjektet helt tydelig, men uten å beklage eller unnskylde den. I tillegg er det en annen faktor, som muligens finter ut enkelte lesere og får dem til å tro at dette er en artig, liten bok: Uansett hvor mye romanfiguren Dag Solstad, i «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige», brøler at han slett ikke er morsom, at han ikke eier humor, så er like fullt «Gymnaslærer Pedersens beretning...» fryktelig morsom - nettopp i kraft av sine presise observasjoner. Det er ikke engang ondsinnet fra forfatterens side. Det er bare så veldig godt sett.

MENS «ARILD ASNES 1970» ofte blir lest som forfatterens intellektuelle selvbiografi om veien inn i partiet, har «Gymnaslærer Pedersen» blitt lest som et «bitende, ironisk oppgjør» med AKP. Den første lesningen er lett å slutte seg til. Den andre er langt mer tvilsom. Strengt tatt er vel Gymnaslærer Pedersen det nærmeste Dag Solstad har kommet å skrive en kjærlighetsroman. Riktignok av den umulige typen, men like fullt så er Gymnaslærer Pedersen en kjærlighetserklæring til to umulige prosjekter som, i bunn og grunn, er to sider av samme sak.

Forelskelsen i Nina Skåtøy, den puritanske og humørløse, men likevel så kraftfulle lederkvinnen, er på samme tid historien om det puritanske og humørløse partiet, som likevel fylte sine medlemmer så sterkt med det Solstad beskriver som «indre jubel».

I hvert fall inntil begge objektene for forelskelsen, både Nina Skåtøy og AKP (m-l), bryter sammen. «I ti år forsøkte jeg å sprenge de betingelsene som er blitt stilt til rådighet for mitt liv. I ti år syntes jeg livet mitt var fylt med fornuftige handlinger», skriver Solstad på aller siste side. «Men ingenting blir som før». Det er vel snarere en nøktern og forsont konstatering av tingenes tilstand, enn «et bitende, ironisk» oppgjør.

DET ER IKKE ALLTID like lett å skjønne når Dag Solstad tuller og når han snakker alvor. Og det gjør det heller ikke enklere at AKP (m-l) kanskje er det man forbinder aller minst med spøk og moro. Derfor er det kanskje forfatterens skjebne å bli evig misforstått, slik han forteller om i et intervju om det politiske i kunsten fra 1999. Det hadde ringt en ung mann til Dag Solstad, han skulle visst skrive en særoppgave om (m-l)-litteraturen, og lurte på hvordan forholdet var mellom forfatteren og Partiprogrammet. «Jeg fortalte ham at det egentlig var Pål Steigan som skrev mine bøker, Sigurd Allern som skrev Edvard Hoems, mens Tron Øgrim skrev Espen Haavardsholms. Han responderte med å spørre om hvordan Allern staver navnet sitt. Det viser ganske tydelig at misforståelsen har vært total. Det er et gap mellom min virkelighet og hva, selv sympatisk innstilte, folk utenfor har oppfattet som virkelig».

Siden dette intervjuet, som er sju år gammelt, har politikk plutselig blitt moderne igjen og «Gymnaslærer Pedersen» har fått et nytt liv, for et nytt publikum, men nå som en gjennomestetisert og severdig, men nokså grunn film.

Det er kanskje det som slår en sterkest når man ser filmen og leser romanen om igjen: Nypolitikken anno 2006 er forbausende fri for politikk. I tillegg til, selvsagt, at «Gymnaslærer Pedersens beretning...» egner seg aller best som litteratur, rett og slett fordi refleksjonene, tankesprangene og den språklige presisjonen forsvinner på et bredt lerret.

Cathrine Sandnes er redaktør av Samtiden.