FORKYNNENDE: Filmen er basert på en sann historie om kristne musikere som gjør karriere. Vis mer

Anmeldelse: «I Can Only Imagine»

Vekkelsesfilm med musikk

Basert på historien til en kristenrocker.

«I Can Only Imagine»

2 1 6

Biografi/drama

Regi:

Andrew og Jon Erwin

Skuespillere:

J. Michael Finley, Dennis Quaid

Premieredato:

14. september 2018

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«I Can Only Imagine»

«Kristen tåreperse»
Se alle anmeldelser

FILM: I USA er kristenrock en lukrativ sjanger. Den mest selgende låten noensinne heter «I Can Only Imagine» og ble spilt inn av bandet MercyMe i 2001. Opphavsmann og vokalist heter Bart Millard. Nå har de to regissørene Andrew og Jon Erwin, tidligere kjent for anti-abortfilmen «October Baby», laget filmen om tilblivelsen av hitlåten. Uten å røpe for mye må vi bare konkludere: Den ble sendt fra Gud.

Brutal far

Filmen, med samme navn som låten, er en kristen tåreperse. Innledningsvis møter vi en voksen Bart Millard (spilt av Broadway-artisten J. Michael Finley) som i et intervju forteller at han skrev sangen på 10 minutter. Intervjueren innvender at han nok har brukt hele livet på noe som er så vakkert, oppløftende og fullt av håp. Dermed føres vi tilbake til Barts barndom i Texas med en jævel av en brutal far (Dennis Quaid) som banker enhver drøm og framtidstro ut av gutten og hans mor.

Moren flytter, men det skal ta flere år før Bart får mannet seg opp til å slenge døra igjen bak seg. Da er det etablert at han er et sangtalent, men farens mantra om at livet alltid gir deg en på trynet, er ikke akkurat inspirerende. I lange perioder fungerer filmen helt greit som fortellingen om unge musikeres slit med å komme seg opp og fram i Nashville og tilliggende herligheter. Når du i tillegg vil inn på kristenrock-markedet, forlanges det både sjel og talegaver.

Finner Gud

Budskapet blir klammere idet faren finner Gud før han dør og Bart klarer å tilgi ham. Og resten er pur halleluja. Mulig at denne typen vekkelsesfilm har et marked i USA, men her hjemme må den nok lete opp et lite nisjepublikum. Musikken er grei nok – for dem som liker countryballader – skuespillerne er OK, men plottet er på søndagsskolenivå.

For liksom å understreke at det er en sann historie, vises det bilder av det autentiske bandet MercyMe på slutten, med opplysninger om at de spilte for president Donald Trump og visepresident Michael Pence på en bønnefrokost i 2017. Jepp, det var bare det som manglet!

.