August: Kvinnefronten arrangerte i sommer en demonstrasjon etter at tre menn i juli ble frikjent for gjengvoldtekt i «Hemsedal-saken». De krever at rettsvesenet blir bedre til å håndtere voldtektssaker.
August: Kvinnefronten arrangerte i sommer en demonstrasjon etter at tre menn i juli ble frikjent for gjengvoldtekt i «Hemsedal-saken». De krever at rettsvesenet blir bedre til å håndtere voldtektssaker.Vis mer

Debatt: Voldtekt og rettssikkerhet

Vekker vi de riktige refleksjonene hos en 18-åring som finner en beruset venn i sengen sin etter en fest med begrepet «voldtekt»?

En høyere grad av språklig presisjon vil også kunne gi muligheter for en tydeligere dialog i det forebyggende arbeid mot seksuelle overgrep.

Meninger
Anett Beatrix Osnes Fause, førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet, UiT. Foto: Lars Åke Andersen
Anett Beatrix Osnes Fause, førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet, UiT. Foto: Lars Åke Andersen Vis mer

Avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett i den såkalte «Hemsedal-saken», hvor tre menn ble frikjent for anklagen om voldtekt av en tjue år gammel jente, har for mange blitt en bekreftelse på at vi i norsk rett har systematiske utfordringer når det kommer til den rettslige behandlingen av saker om seksuelle overgrep.

I den offentlige debatten har ulike tiltak for å sikre en riktig og rettssikker behandling av overgrepshendelser vært diskutert. Fra enkelte hold har synspunktet vært at dommere har for lite kunnskap og/eller mangler de riktige holdninger til uønsket seksuell omgang. Denne oppfatningen har allerede satt sine spor i politikken. Blant annet har Sosialistisk Venstreparti i en uttalelse fra høstens landsstyremøte fremsatt forslag om obligatorisk opplæring for dommere.

Opplæringen skal ifølge uttalelsen ha til formål å bevisstgjøre målgruppen på «...hvordan vanlige fordommer og holdninger om kjønn og seksualitet urettmessig kan påvirke domsavsigelsen i voldtektssaker».

Danningstiltak kan knapt være noen ulempe. Men det er vanskelig å tro at uønskede holdninger forekommer oftere og er mer fremtredende i noen typer straffesaker enn i andre. Dermed er det også vanskelig å tro at opplæring av lekdommere og offentlig holdningsgymnastikk er det som først og fremst skal til for å løse de utfordringer vi har sett i voldtektssakene.

Det er særlig i de voldtektssakene hvor den fornærmede har vært ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen at det har vist seg krevende å få realisert straffelovgivningen etter sin intensjon. Fra de juridiske aktører har det vært antydet at kombinasjonen av en spe bevissituasjon og et uklart bevistema setter de såkalte sovevoldtektssakene i en særstilling. Dette er en observasjon som etter min oppfatning må følges opp.

Bevissituasjonen i den enkelte sak er det vanskelig å gjøre noe med. En uklar lovbestemmelse bør det derimot gjøres noe med. I disse overgrepssakene er det ofte avklart at seksuell omgang har funnet sted. Det retten skal ta stilling til, er om fornærmede var fysisk og/eller mentalt ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen.

For forsettlig overtredelse kreves det i tillegg bevis utover enhver rimelig tvil for at gjerningspersonen har holdt det for sannsynlig at fornærmede var ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen. Den nevnte avgjørelsen fra Borgarting er avsagt og begrunnet av stor meddomsrett og gir oss dermed et unikt innblikk i rettens skyldvurdering.

Avgjørelsen viser hvordan skyldvurderingen kan komme på avveie når den fornærmede har vært fysisk aktiv under den seksuelle omgangen. Den viser hvordan lovens krav om forsett kan bli oppfattet slik at den fornærmedes mangel på motstandskraft må ha gitt seg utslag i en fysisk maktesløshet.

Denne forståelsen av skyldkravet kommer tydeligst til syne når det drøftes om fornærmede «var med på det».

Etter lovbestemmelsen er det tilstrekkelig at gjerningspersonen har ansett det som mest sannsynlig at den fornærmede var ute av stand til å ta stilling til om den seksuelle omgangen var ønsket eller ikke. Når lovens vurderingstema omskrives til et spørsmål om fysisk aktivitet kan oppfattes som et samtykke, fjerner man seg fra straffebestemmelsens poeng, som jo er at fornærmede av ulike årsaker ikke var i stand til å gi samtykke.

Når skyldkravet omformuleres på denne måten vil det bli lagt et for strengt krav for domfellelse til grunn. En lovbestemmelse som ikke makter å binde skyldvurderingen til det faktum at fornærmedes samtykkekompetanse var ute av kraft, kan ikke være god nok.

I lys av dette vil oppfatningen om at dommere regjeres av fordommer stå igjen som et uttrykk for det rent menneskelige i at egne oppfatninger og holdninger blir en reserveløsning når det ellers er uklart hvilke kriterier som skal ligge til grunn for skyldvurderingen.

Det er forekomsten av utnyttelse som bærer begrunnelsen for å bruke straff i disse overgrepssakene. Det er dermed dette utnyttelseselementet som skiller seksuell omgang mellom (godt) berusede voksne fra straffbar voldtekt. En tydeligere betoning av utnyttelseselementet i lovteksten kunne lettet den pedagogiske oppgave det er å veilede lekdommerne om grensen mellom straffbarhet og straffrihet.

Man kunne for eksempel tenke seg en endring fra dagens formulering «...ute av stand til å motsette seg handlingen», til følgende formulering i straffeloven § 291 første ledd litra b: Med fengsel inntil ti år straffes den som «...har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å samtykke til handlingen».

Når man først tematiserer lovens formidlingsevne, er det også grunn til å reise spørsmål om betegnelsen «voldtekt» er en god merkelapp for seksuelle overgrep hvor det ikke har vært benyttet vold.

I tilfeller hvor det er bevissthetstap eller en svekket mental motstandskraft som er utnyttet, kan bruken av begrepet «voldtekt» gi assosiasjoner til en noe annen handling enn den som står beskrevet i tiltalen. Dersom spriket mellom språklig og rettslig meningsinnhold skulle skape forvirring, har vi få muligheter til å etterprøve at det er lagt en riktig norm til grunn for den enkelte dommers vurdering.

En høyere grad av språklig presisjon vil også kunne gi muligheter for en tydeligere dialog i det forebyggende arbeid mot seksuelle overgrep. Er begrepet «voldtekt» godt egnet som et formidlingsverktøy i denne dialogen? Klarer vi gjennom dette begrepet å vekke de riktige refleksjonene hos en 18-åring som finner en beruset venn i sengen sin etter en fest?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook