Vekst i høyden?

«Holdningen til høyhus bør likevel ikke baseres på hvorvidt man personlig liker eller ikke liker høyhus, men på hvilke behov byen har og de ulike mulighetene til å løse dem.»

Debatten om hvordan, og ikke bare hvor, den videre utbygging av Oslo skal skje, er godt igang. Ikke minst har spørsmålet om flere høyhus avstedkommet reaksjoner fra forskjellig hold. Debatten hittil viser at det er nødvendig med avklaring av begreper, og å tilstrebe felles forståelse av dem. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å fremme noen synspunkter, slik jeg er blitt oppfordret til fra flere hold.

Høyhus kan defineres som bygg som er høyere enn omgivelsene. Forskjellige byer har naturlig nok ulike mål på dette. I Oslo har vi hittil definert f.eks. bygg som er høyere enn 11 etasjer i indre by, og 9 etasjer i ytre by, som høyhus. Bygging i høyden kan skje etter to forskjellige prinsipper: enten ved «høydetillegg» på noen få etasjer jevnt over den eksisterende, «teppepregede» bybebyggelse, eller ved å ta i bruk nye utbyggingsmønstre og bygningstyper som tårn, lameller, grupper av høyhus etc.

Historisk sett har vekst i høyden alltid vært en del av en bys naturlige utvikling. Slik har det også vært i stor grad i Oslo, ikke minst gjennom de siste 150 år. Og det gjelder slett ikke bare monumentalbygg med sine høyder, spir og tårn. Økt utnyttelsesgrad er en vesentlig del av en kontinuerlig eiendomsforedling. På et stadium var domkirken det høyeste bygget, senere rådhuset, og nå er det Oslo Plaza som har høyderekorden. Ut fra denne historiske utviklingen er det derfor viktig å fastlegge en helhetlig strategi for fremtiden slik at enkeltvedtak bidrar til en god helhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spørsmålet om i hvilken grad vi skal bygge i høyden, og hvordan, kan ikke sees i et snevert Oslo-perspektiv. Tradisjonelt øker tettheten og presset for vekst i høyden jo nærmere bysentra en kommer, men også langs viktige transportårer skjer en økt arealutnyttelse. Statlige retningslinjer pålegger kommunene å begrense byspredningen, redusere inngrep i sammenhengende landbruks- og naturområder, og å tilrettelegge for redusert privatbilisme.

Denne tankegangen er basert bl.a. på den nederlandske ABC-modellen for lokalisering av næringsvirksomhet. Byområdet inndeles i ulike soner utfra tilgjengelighet til kollektivtransport og veisystemer, og bruk og utnyttelse av arealene fastlegges etter ulike virksomheters behov for tilgjengelighet. Områder med nærhet til kollektivknutepunkter har høy utnyttelsesgrad og benyttes til publikumsintensive virksomheter. Bil- og godsintensive virksomheter bør lokaliseres ved hovedveg- eller jernbanenettet. Overført til Oslo tilsier dette at effektiv utnyttelse av arealene langs transportkorridorene mot nord, sør og vest er svært viktig, og særlig de knutepunktene som har både hovedvei- og kollektivtransporttilknytning.

Knutepunkttankegangen må imidlertid suppleres med vurdering av andre forhold, som topografi, landskapsprofil, og andre dominerende trekk, som grøntdrag, bebyggelsesstruktur, kulturminner etc., og funksjonelle og klimatiske forhold som trafikkavvikling, luftdrenasje og, ikke minst, lys og skygge. Uten en konkret vurdering av slike forhold kan høyhus ha en negativ virkning både på eksisterende og planlagte omgivelser.

Mange byer har utviklet særskilte strategier for høyhus. Oslo må fastlegge sin strategi: Skal vi si generelt nei til høyhus pga. klima, begrenset soltilgang og utbyggingsbehov? Eller skal vi si ja for å løse fremtidig arealbehov, og i så fall: etter hvilken modell skal det foregå? Generelt «høydetillegg» eller avgrensede høyhusområder som kontrast til den tettere/lavere bystrukturen?

Etter mitt syn har høyhus i seg selv hverken negative eller positive egenskaper. Pga. behovet, særlig på våre nordlige breddegrader, for lys og rom rundt høyhusene, vil tradisjonelle utbyggingsformer, f.eks. karrébebyggelse, ofte gi like god arealutnyttelse som høyhus. I den nylig vedtatte kommuneplanen for Oslo har vi lagt til grunn at boligbehovet skal nås ved å bygge nye boliger med samme utnyttelsesgrad som den eksisterende bebyggelsen. Holdningen til høyhus bør likevel ikke baseres på hvorvidt man personlig liker eller ikke liker høyhus, men på hvilke behov byen har og de ulike mulighetene til å løse dem.

Debatten om høyhus i Oslo er ikke ny. Både før første verdenskrig og i mellomkrigstiden var temaet aktuelt, og det har vært utarbeidet en rekke forslag og prinsipper gjennom årene.

Helt siden byens opprinnelse har den vertikale streben vært synlig. Dimensjonene på byggene har derimot økt kraftig i vår tid. Dessuten har den økte høyden ført til brudd med tidligere bebyggelses- og tomtestruktur, fordi enkeltbyggene ofte er punkthus uten god tilknytning til omgivelsene rundt.

Utfra en samlet vurdering av topografiske forhold og bebyggelsesstruktur i Oslo mener jeg at følgende prinsipper bør drøftes lagt til grunn for vår fremtidige vertikale vekst:

- I sentrumsområder i indre by som Kvadraturen, Grünerløkka, Gamlebyen etc., og sterkt synlige åssider, f.eks. områdene oppover mot Holmenkollen, bør høydevekst begrenset til moderate «høydetillegg» på opp til 2- 4 etg., med mindre anleggene som skal bygges har en spesiell fellesskapsfunksjon.

- Slettelandskapet bak Ola Narr/Kampen mot Økern og Bryn kan muligens, og etter nærmere vurdering, tåle høyhusbebyggelse.

- Deler av Groruddalen bør få en betydelig mer arealeffektiv utnyttelse enn området har idag, bl.a. bør det vurderes om en vertikal vekst kan være aktuell på stasjonsnære arealer langs Trondheimsveien for å forsterke landskapsformen langs de eksisterende dalsider. Det samme gjelder også arealene langs deler av Mossevegen (ikke oppover Ekebergåsen).

- Større sentale omstillingsområder i tidligere næringsområder som f.eks. Lodalen, Ringnes, Bjørvika, arealene rundt Alna-terminalen, bør tåle en viss grad av høyhus. Det samme gjelder også områder inntil viktige kollektivknutepunkter bla. ved Skøyen, Hauketo, Bryn, Grorud S, Økern, Lysaker, Ensjø. Bymessig fortetting bør også kunne finne sted på Majorstua, Blindern, Storo og Ensjø.

Følgende hovedelementer bør inn i en samlet politikk for vertikal vekst i Oslo de nærmeste 10- 20 årene:

1) generelle retningslinjer for «høydetillegg» i områder som ikke bør ha høyhus,

2) retningslinjer for saksbehandling og dokumentasjon av enkeltprosjekter generelt, f.eks. for bygg over 11 etasjer i indre by,

3) overordnet plan- og gjennomføringsanalyse som klargjør premisser og potensialet i de ovennevnte områder der planavklaring ikke allerede er nært forestående,

4) premissanalyser for prioriterte knutepunktområder, stasjonsnære områder og områder for bymessig fortetting.