Vekst, vekst, vekst

Det er åpenbart at de anstrengelser som nå gjøres for å avslutte finanskrisen først og fremst har til hensikt å gjenreise vekstpolitikken. Verden har opplevd et sjokkerende avbrudd i en økonomisk vekst som stort sett har pågått siden industrialderens begynnelse. Nå settes alle krefter inn på å få den på fote igjen. Selv i våre styrtrike velstandssamfunn er det et overordnet mål at vi alle igjen skal tjene og forbruke mer penger fra år til år, nesten uansett hva vi bruker dem til. Det er kanskje på tide vi begynner å spørre hvilke konsekvenser det vil få på sikt hvis vi lykkes med å gjenopprette den typen vekst som preget verdensøkonomien helt til finanskrisen kom og skremte vettet av oss.

Det er nå 35 år siden Framtiden i våre hender ble startet for å sette spørsmålet om forbruk, vekst og fordeling på dagsordenen. Den gang var det faktisk en utbredt oppfatning (hos 2 av 3 nordmenn ifølge meningsmålinger, og hos et flertall av partiledere ifølge valgundersøkelse) at videre forbruksvekst ikke ville gi oss et bedre liv og at hensynet til den fattige verden tilsa en stans i velstandsveksten, parallelt med inntektsutjevning i de rike land. Så stilnet vekstdebatten. Siden er Norges og OECD-landenes kjøpekraft doblet, antall fattige i verden er uforandret, gapet mellom fattige og rike er rekordstort, og regelmessige «lykkemålinger» har gitt datidens opinion rett: Den doblede kjøpekraft har ikke gjort oss lykkeligere. Samtidig har veksten ført med seg nettopp det man advarte mot for 35 år siden; forurensingen av hav, luft og jord har nådd ut til alle verdenshjørner, ørkenene er utvidet på bekostning av dyrkingsjord, en drastisk utryddelse av regnskog har pågått gjennom hele perioden, og tapet av artsmangfold har hele tiden vært mer enn hundre ganger større enn ved naturlig, biologisk utvikling. I tillegg har veksten i energiforbruk forårsaket en klimatrussel som bare de færreste forutså for 35 år siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er årsaken til at disse livstruende konsekvenser av stadig økende kjøpekraft ikke har fått den rike verdens statsledere til i det minste å diskutere en nedbremsing av den åpenbart unødvendige, nasjonale velstandsveksten?

Den mest dyptgripende årsaken ligger i at vår økonomiske verdensorden gjør det bortimot umulig for enkeltnasjoner å bryte vekstmønsteret: Det økonomiske reglementet som preger Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken, Pengefondet og regionale handelsblokker som EU, har siden starten hatt som mål å fremme den internasjonale markedskonkurransen om stadig økende produktivitet og vekst. Derfor kreves det at handelen mellom nasjonene skal være uhindret av tollmurer eller nasjonale, politiske begrensninger. Både varer og tjenester, arbeidskraft og kapital skal flyte fritt mellom landene. Og Staten skal i minst mulig grad begrense privatisering og konkurranse.

Under slike forhold vil en regjering som prøver å sette miljøhensyn foran nasjonal vekst og konkurranseevne snart få problemer. Hvis den stiller for strenge krav til kapitaleierne om kostnadskrevende miljøhensyn, vil eierne umiddelbart flytte virksomheten til land hvor den slags krav ikke stilles. I det hele vil enhver regjering som ikke setter hensynet til kapitalen og den nasjonale vekst i forsetet, snart oppleve kapitalflukt, redusert, nasjonal konkurranseevne og arbeidsløshet. Miljøpolitikken må m.a.o. begrenses til det som er økonomisk lønnsomt, og den må fremfor alt ikke gå ut over den nasjonaløkonomiske vekst.

En annen årsak til at vekstdebatten har dødd bort er en del påstander som er blitt fastholdt av økonomer og politiske ledere gjennom alle de siste tiåra: «Økonomisk vekst er ikke noe problem i seg selv, det avgjørende er vekstens innhold; hvis velstandsveksten dreies over til immaterielle verdier som ikke belaster miljø og ressurser,

finnes det ingen grenser for vekst.» Eller: «Veksten er både positiv og nødvendig hvis den benyttes til finansiering av rensing, energieffektivisering eller utvikling av miljøteknologi og alternativ energi.» Problemet med disse og flere liknende påstander er at de forutsetter nettopp en slik kontroll med kapitalens anvendelse som dagens liberalistiske, økonomiske verdensorden forhindrer.

Selvfølgelig kan en miljøbevisst regjering legge så strenge restriksjoner eller avgifter på for eksempel fossilt brensel, flytrafikk eller forurensende produksjon at den uønskede virksomheten reduseres betydelig. Men konsekvensene – i form av konkurser, utflagging og arbeidsløshet – vil neppe bli akseptert av regjeringens velgere. Likevel er ideen om å løse miljø- og klimaproblemene ved å «dreie veksten» nærmest enerådende i den rike verden. Det få synes å ha tatt på alvor er omfanget av denne oppgaven, tatt i betraktning av hvilken vekst det faktisk kan bli snakk om.

Hvis verden lykkes i å gjenopprette den økonomiske veksttakten fra før finanskrisen, hvor vil vi da stå etter en periode tilsvarende den som er gått siden Framtiden i våre hender startet vekstdebatten i Norge?

En fremskriving av den type vekstutvikling som har preget verden de seinere år, viser at den gjennomsnittlige, personlige kjøpekraft i India og Kina om 35 år vil ha nådd omtrent det nivået vi har i dag. Samtidig vil vi i OECD-landene ha doblet vår velstand enda en gang. Totalt vil verdensbefolkningen ha firedoblet sin kjøpekraft i forhold til dagens. Det sier seg selv at en slik vekst ikke bare er meningsløs, den er også miljømessig umulig, uansett hvor mye den «dreies».

Det blir stadig mer åpenbart at dagens økonomiske verdensorden egner seg dårlig for løsning av vår tids hovedproblemer, rett og slett fordi den ble utviklet i ei tid med helt andre utfordringer enn de vi står overfor i dag.

Spørsmålet er om de anstrengelser som nå gjøres for å løse finanskrisen kan utvides til også å omfatte en løsning av den langt alvorligere miljø- og klimakrisen.