Vekten av historie

Den rike familieromanen «Det tause huset» taler med innsikt både til hjerte og hjerne.

BOK: En 90 år gammel enke bor i et forfallent hus i en liten badeby utenfor Istanbul. Den eneste Fatma, som kvinnen heter, har til å holde seg med selskap, er en middelaldrende dverg og tjener, Recep, som i årevis har lystret hennes minste ordre.

En sommerdag i 1980 ankommer imidlertid den aldrende kvinnens tre foreldreløse barnebarn «Det tause huset»: Eldstemann, den tvilende og drikkfeldige historikeren Faruk, som på flere måter går i sin avdøde far og bestefars mislykte fotspor, den pengebesatte og lite elskelige gymnasiastsnobben Metin og jenta i søskenflokken, den boklig anlagte og kommunistsympatiserende Nilgün.

Sommerbesøk

På nåtidsplanet handler «Det tause huset», som da den kom ut i hjemlandet Tyrkia i 1983 var den da drøyt 30 år gamle Orhan Pamuks andre roman, om en serie dramatiske hendelser som finner sted i løpet av de få dagene søsknene er på sommervisitt hos sin stort sett sengeliggende farmor.

Men det er historien generelt og familiehistorien spesielt som gir den atmosfærerike boka tyngde: Gjennom karakterenes minner, samtaler og indre monologer avdekkes fortida litt etter litt og hulter til bulter. Vekten av fortida skal vise seg å hvile både tungt og dystert over den lille familien, og etter noen timer i «Det tause huset» blir det klart at relasjonene familiemedlemmene imellom for alltid vil væremerket av forfedrenes synder.

Fortellervariasjon

Raskt viser det seg nemlig at også tjeneren bokstavelig talt er del av den hemmelighetsfulle familien: Han er ett av to resultater av Fatmas avdøde ektemanns langvarige sidesprang med en kvinne han tok inn som hjelp i huset femti år tidligere, og dermed søskenflokkens onkel og kontinuerlig skyteskive for Fatma, som herjes av en blanding av hat og skyldfølelse – hun bærer en betydelig del av ansvaret for Receps plager etter at hun gikk løs på både han og broren (som ble halt) med stokken sin da de var små.

Av stor betydning for det komplekse portrettet Pamuk tegner av denne mildt sagt dysfunksjonelle familien, er hans bruk av flere ulike fortellere som stadig avløser hverandre. Recep forteller første kapittel, Fatma det siste, men i de 30 avsnittene mellom dem veksler de to og Faruk, Metin og den fattige, fanatiske ungnasjonalisten Hasan (som er sønn av det andre «uekte» barnet til Fatmas utro mann) – det beste casestudiet noen «mann i krise»-debatt kunne ønske seg – på å være forteller. Ikke bare fortolkes og presenteres dermed nåtidsbegivenhetene på ulikt vis: Først og fremst avsløres fortida – gjennom de forskjellige karakterenes hukommelser og tanker – på en sammensatt og spennende måte.

Lite og stort

I «Det tause huset» viser Pamuk seg som en mester i å kombinere «det lille» med «det store»: Han klarer både å skape levende, komplekse romanfigurer som er interessante i seg selv og bruke dem som effektive redskaper til å tematisere større samfunnsmessige og historiske problemstillinger. Den bitre Hasan, som tror at alle er ute etter ham samtidig som han i sin uvitenhet anklager alle andre for å være ignorante idioter, og Memet, som rett nok er langt smartere, men like umodent nedlatende overfor sine medmennesker, tørster begge etter kjærlighet og anerkjennelse. I et knapt, men informativt etterord påpeker oversetter Alf Storrud hvordan Hasan-Metin er et tidlig eksempel på Pamuks utstrakte bruk av dobbeltgjengermotivet – han poengterer også hvordan karakterer i «Det tause huset» gjenfinnes både i bøkene Pamuk skrev før og etter den.

Stormannsgal

Til tross for at den ene ender som morder og den andre er nær ved å bli det, klarer Pamuk likevel å gjøre begge karakterene såre og høyst menneskelige.

På liknende vis framstår 90 år gamle Fatma som en sammensatt blanding av hensynsløs barne- og tjenermishandler og fryktsomt offer for en ravende stormannsgal ektemann. Legemannen hennes satte seg tidlig fore å opplyse det uvitende tyrkiske folket gjennom å skrive og utgi en encyklopedi på 48 bind, modellert etter den franske opplysningstidas store leksikonprosjekt og den vestlige vitenskapen han beundret så grenseløst, og hundset stadig sin religiøse kone for at hun nektet å høre ham insistere på at det ikke finnes noen Gud. Historien om Tyrkia på 1900-tallet, og landets politiske utvikling, er avgjørende for forståelsen av «Det tause huset»: Fatmas ektemann representerer drømmen om full «vestliggjøring» av landet, og hans livsløp kan, som Storrud poengterer, «betraktes som et bilde på den tyrkiske republikkens historie. Parallelt med at reformiveren og framtidstroen i den nye republikken kjølner, lider også hans drøm om en intellektuell oppvåkning og et sekulært paradis nederlag – encyklopedien blir aldri ferdig, mannen dør forfyllet og bitter.

Ambivalens

Både familietemaet, preget av fallert storhet og det ambivalente blikket på motsetningen mellom «vestliggjøring» og tradisjonsbevissthet kjennetegnet også fjorårets Pamuk-utgivelse på norsk, den utpreget melankolske memoarboka «Istanbul». Motsetningen mellom øst og vest, religiøsitet og sekularisering og tradisjon og modernitet har vært avgjørende i flere av Pamuks sju romaner (Gyldendal har – med unntak av debuten – nå utgitt alle på norsk, og særlig etter at han i fjor mottok Nobelprisen har Pamuk fått mye oppmerksomhet også her til lands).

I «Det tause huset» utforsker forfatteren i tillegg motsetninger som ungdom-alderdom (Fatmas usentimentale blikk på sine forvirrede, berusede barnebarn og frasemakeriet deres er ofte vittig lesning), liv-død, mann-kvinne, hat-kjærlighet og tankehandling. Ikke minst er klasse et hovedanliggende i romanen, full som den er av unge fattigdrømmer om penger og berømmelse på den ene siden og underdanige voksne arbeidere på den andre. Også i sitt effektfulle nidportrett av nasjonalister har «Det tause huset» en politisk dimensjon.

Dikt og sannhet

Pamuk er ofte blitt beskrevet som del av en «postmoderne» forfattergenerasjon. I våre dager er begrepet blitt nærmest tømt for mening, men i «Det tause huset» kan man kanskje oppdage den gryende postmodernisten Pamuk i romanens problematisering av historieskrivning. Den frustrerte historikeren Faruk bruker mye tid på å lufte sine faglige betenkninger: Den uendelige mengden av fakta og hendelser som til sammen utgjør det vi kaller historien, må nemlig alltid underlegges fortellingens tyranni for å nå fram til mottakeren. Og hva skjer med historien når kaoset der ute blir offer for menneskehjernens ordensbehov?

Slik sett problematiserer «Det tause huset» også begreper som «fortelling» og sannhet og forholdet mellom historie og litteratur – litteratur er et tema i romanen på flere måter. Ved å introdusere forfatteren Orhan unnlater Pamuk heller ikke å inkludere en dose tidstypisk metafiksjon: Mot slutten av «Det tause huset» heter det at «Det var som i en roman: Nå kunne jeg føle hvordan alt nærmet seg slutten. Kanskje det forekommer en slik setning i Orhans roman».