Vekten av snøkrystallerIkke helt vellykket

Innsiktsfull, men stilistisk dødt om stolthet og sykdom.

BOK: Thorvald Steens nye roman, «Vekten av snøkrystaller», er lagt til Oslo i syttiåra. Jeg-personen er en 14 år gammel gutt hvis store lidenskap er skihopping. Boka åpner idet han gjør et nydelig svev. Men neste gang svikter beina. Legen forteller at han aldri mer vil kunne hoppe, fordi har en uhelbredelig muskelsykdom som gjør at han vil ende i rullestol. Guttens stolthet og knuste selvbilde gjør at han ikke vil avsløre sykdommen. Selv ikke for foreldrene, som har sine hemmeligheter. Guttens velmenende far prøver å skjule for ham at moren er i ferd med å bli sinnssyk.

Selvopplevd

Sterke temaer av en forfatter med innsikt. Thorvald Steen var selv en habil skihopper da han fikk diagnostisert muskelsykdom. Han har også arbeidet på Gaustad i en årrekke. De beste partiene i boka er nettopp skildringen av sykdomsforløpene. Guttens oppdagelse av at kroppen forråder ham. Den økende følelsesløsheten i bena som skulle hjelpe ham til en hoppkarriere. Løgnene når han bruker timer på å komme seg ut av senga, og later som om han skulker. Skituren med vakre Nina, der den tidligere hopphelten prøver å skjule hvor utslitt han blir av å gå noen hundre meter. Og samtidig altså, moren som til slutt tvangsinnlegges, mens gutten står i vinduet og ser at faren holder hånda for munnen hennes når hun forsøker å rope sønnens navn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjedsommelig

Boka med den tunge tematikken er ifølge Steen blant de få hoppromanene i Norge. Men den skiller den seg ikke nevneverdig ut fra andre Oslo-romaner om oppvekst og sportshelter og forelskelser og ensomhet og løgn. Tvert om, til tross for Steens førstehåndsinnsikt i tematikken, er den bemerkelsesverdig flat stilistisk. Av en eller annen grunn er Steen en flittig bruker av naturskildringer. Men det er sånn omtrentlig gjort. Ja, åpningen av boka er bare en upresis klisjé: «... nattskyene gled foran månen. De var nesten hvite, som om de tilhørte dagen... Månen lyste sterkest på rutene». Og avslutningen: «Gata ble dekket av en altfor kort duk med snø. Månen kom til syne og talte oss to».Her er det vel også snakk om en trykkfeil. Men det kan likevel ikke unnskylde de slappe stemningsbildene som fyller denne boka til det kjedsommelige. Også miljøskildringen, med trikken og Bogstadveien og Holmenkollbanen og så videre, bærer preg av tamt pliktløp.

Velkjente grep

Steen bruker et usentimentalt beskrivende språk. Detaljert og bevisst omstendelig følger vi jeg-personen tett. Men også her mangler det spenst og kraft - og en viss humor som kunne løfte den tunge tematikken. Noe som går ut over vårt forhold til jeg-personen. Han blir litt vag, til tross for Steens hint om en gryende intellektuell oppvåkning. Her er en sjakkompis som snakker om noen sjakkpartier. Og en nokså overtydelig metafor gjennom henvisninger til en stil om ballongfareren Andrèes dødsferd mot Nordpolen. Nokså velkjente grep, i en oppvekstroman med en åpen avslutning. Så åpen at jeg spår både én og to oppfølgere til nok en skildring av harde unge år i hovedstaden.