Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vektig og viktig

Et apropos til den nye interessen for tegningen, men først og fremst en tungvekter i seg selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Kunsthistoriker Pål Hougen viste for 30 år siden en utstilling med Bjørn Ransves tegninger i Munch-museet. Den ga mer enn et innblikk i Ransves særegne dialog med Munch. Utstillingen utvidet også bildet av en suveren og særegen tegner, som allerede lå nedfelt i hans malerier og litografier. Den massiv mønstring fra den gang blir likevel bare et utsnitt i forhold til det overveldende oppbudet i boka «Ransve - tegninger 1961-2005», på det tyske forlaget Arnoldsche. Det fem kilo tunge bindet sammenfatter kunstnerens eget utvalg av 1400 tegninger fra over 40 år. I mer enn en forstand er boka en tungvekter. Den kartlegger denne siden av kunstnerskapet med en kompromissløshet typisk for Ransve. Derfor oppleves det ikke som stormannsgalskap at han ikke nøyer seg med et mindre omfangsrikt verk. Ransve vil mer enn å dokumentere en side ved sitt arbeid, og søker å definere noe om kompleksiteten i sitt kunstnerskap.

Sjeldent utførlig

Innholdet i boka er derfor sjeldent utførlig. Likevel aner man omrisset et enda større arbeid. Og et alvor som bringer Ransve hinsides postmodernismens uforpliktende posisjonsrokeringer. Hans uanstrengte håndtering av tegneredskapene må ikke forlede noen til å tro at han har lett for det. Ransve ser kunsthistorien som mer enn et visuelt varelager. Derfor blir dialogene med tegningens mestre fra Leonardo og Watteau til Matisse og Beuys både menings- og motsetningsfulle. Når Ransve vender tilbake til et tidligere tema, nøyer han seg ikke med en virtuos rekapitulering. Ut fra nye innsikter blir bildet en reformulering.

Eksplosiv energi

Eva Furseth betoner i sitt bidrag betydningen av det kunstneriske klimaskiftet, som hersket da Ransve startet sin kunstutdanning.Han måtte forholde seg til en tradisjon i krise. Men måten Ransve gjorde dette på likner ingen annens. Den klassiske harmoni bryter sammen i mørke syner om kannibalisme og demoni. Skisser av katafalker og sarkofager blotter samme dystre visjon. Akten som var alfa og omega på datidas akademi blir makabert dissekert til fragmenterte figurer og løsrevne lemmer. Men kvinneskikkelsen kunne også gjenoppstå med sjelden sensualitet. Den kontrasten tydeliggjør en tilstand som med Furseths ord «syder det av villskap under den klassiske og rene overflaten». Mens andre av Ransves tegninger kan få karakter av eksplosiv, psykisk energi.

Aktive dialoger

Ransve byr på en annen «body politics» enn det kapitalistiske fantasibildet av den fragmenterte og rekonstruerte, fetisjerte kroppen som lover lykksalighet». Det skriver litteraturviteren Eivind Tjønneland, med en annen innfallsvinkel til tegningene enn kunsthistoriker Furseth. Tjønneland framholder det faktum at Ransve alltid har vært i dialog med så vel popkunst som klassiske forgjengere. Noe han suverent synliggjorde ved sine hybridbilder av figurativ tradisjon og Warhol\'sk repetisjon på den legendariske «Rygg»-utstillingen i 1970. Tjønnelands avslutning om at Ransves framtidige kunst vil være «inspirert av uskyldens konfliktfylte demoni», er mer enn en verbal vending. Det viser tegningene.

Hele Norges coronakart